Grønn makt

Grønne partier fosser fram. Miljøpartiene i land etter land oppnår historiske valgresultater og har beveget seg fra marginal opprørposisjon på til politisk makt.

Fra valgvaken til Miljøpartiet de grønne i Sverige under riksdagsvalget høsten 2010.

De siste tjue årene har de grønne sittet i regjering i 17 europeiske land. Vi står kanskje foran et grønt, partipolitisk paradigmeskifte tror eksperter.

En mann dukker opp i høstregnet utenfor partikontoret til Miljöpartiet de Gröna (MP) i bydelen Södermalm i Stockholm. Jeg befinner meg i episenteret for den svenske urbane miljøbevegelsen. Søder som området kalles i dagligtale med sine nesten hundretusen innbyggere er en av valgkretsene hvor de svenske grønne fikk den største lokale oppslutning under det siste Riksdagsvalget med 18,9 prosent av stemmene.

Ny, grønn kraft

Jeg skal møte Per Gahrton, styreleder for den grønne tenketanken Cogito, forfatter, sosiolog, tidligere representant i EUparlamentet og sentral aktør og medgrunnlegger av Miljøpartiet i Sverige.

Per Gahrton vet mer om grønn politikk, grønn ideologi og grønne politiske partier enn de fleste. Han har forfattet en rekke bøker, holdt foredrag og skrevet hundrevis av avisartikler om temaet, og selv vært en sentral, grønn politiker både i EU-parlamentet og i den svenske Riksdagen.

I en rapport som han har skrevet sammen med tenketankredaktøren Angela Aylward går han grundig igjennom de europeiske miljøpartienes regjeringsmedvirkning de siste tjue årene. I følge rapporten har miljøpartier i 17 land i Europa deltatt i regjeringskoalisjoner i perioden fra 1990. Dette er underkjent for mange i Sverige, tror Gahrton. Mange sitter fortsatt fast i gamle forestillinger om miljøpartiene som grønne, marginale opprørspartier.

– Miljøpartienes framgang i mange land, både i og utenfor Europa, viser at grønn politikk for lengst har forlatt barndom og pubertet og befinner seg i en mer etablert og maktorientert fase , mener den svenske tenketanksjefen.

Det er ikke lenger usannsynlig at vi kan få en grønn tysk kansler eller en grønn fransk president. Tendensen i grønn politikk er klar: Miljøpartiene er ikke lenger et marginalt vedheng til etablert politikk. De er i like stor grad deltaktige i regjeringsdannelser og politikkutforming, ifølge Gahrton.

Makt i sikte

Det er lett å finne eksempler på grønn partipolitisk framgang, dette er trenden i en rekke land nå, forteller den svenske miljøpartiveteranen:

I en tysk meningsmåling i 2010 fikk det grønne partiet en oppslutning på 24 prosent, jevnstort med det sosialdemokratiske partiet. Det er historisk at både det 147 år gamle Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) kom så dårlig ut og at Die Grünen puster dem i nakken.

I første runde av det brasilianske presidentvalget samme året fikk den grønne kandidaten, tidligere miljøvernminister og senator for det grønne partiet (PV) Marina Silva, 19 prosent.

I Australia gjorde de grønne i augustg 2010 et historisk valg med 11,4 prosent stemmeoppslutning.

Partikoalisjonen Europe Écologie ledet av Daniel Marc Cohn- Bendit, mannen som i sin tid ble pekt ut som lederen for det franske studentopprøret i 1968 – fikk i Eu-valget i 2009 mer enn 16 prosent oppslutning, en framgang på mer enn 8 prosent.

Under  valget i Latvia høsten 2010 oppnådde en sammenslutning av det grønne partiet og bondepartiet nesten tjue prosent oppslutning og tjueto seter i parlamentet.

Det mest nærliggende eksemplet er det svenske miljøpartiet som oppnådde 7,3 prosent oppslutning siste riksdagsvalg, en framgang på omkring 2,1 prosent og en økning fra tjue til tjuefem seter i nasjonalforsamlingen.

Politisk paradigmeskifte

Per Gahrton mener vi kan stå foran et paradigmeskifte i europeisk partipolitikk:

– Den svenske nobelprisvinneren i fysikk og kjernekraftmotstanderen Hannes Olof Gösta Alfvén (1908-1995) har hevdet at på samme måte som liberalismen ble født på 1700-tallet og dominerte på 1800-tallet, og sosialdemokratiet ble født på 1800 og fikk makt på 1900-tallet, så kan de grønne partiene som ble unnfanget på 1900-tallet dominere i det inneværende århundre, forteller Per Gahrton.

– Mye kan tyde på at han får rett. Vi står muligens foran en ny og langvarig epoke med grønne politiske partier som en dominerende kraft i partipolitikken, tror tenketanksjefen.

Den grønne framveksten skjer i kjølvannet av et kraftig fall i oppslutningen om de sosialdemokratiske partiene. I Sverige i siste riksdagsvalg gjorde S sitt dårligste valgt siden partiets 1914. Det kan også værer til langsiktig fordel for en ideologiske fornyelse, mener Gahrton. Samtidig som sosialdemokratiet har forvandlet Sverige fra et fattigsamfunn til en velferdstat, hører det også idetørke og demokratisk underskudd, med til historien om partiets 70 år lange hegemoni.

Når man leser de seneste biografiene om Olof Palme, forstår vi at han ikke bare var en mester i å fenge sitt publikum, men også en verdensmester i å avmobilisere uavhengige folkebevegelser. Også miljøbevegelsen skulle temmes og innordnes. Selv var Olof Palme blant de sterkeste motstanderne – da ideen om et svensk milløparti dukket opp på 80-tallet, sier Gahrton.

Både politiske journalister og statsvitere har ofte ønsket å tvinge miljøpartiene inn på den politiske høyre-venstre-aksen. Det er viktigere å understreke at vi hører hjemme i en ny politisk dimensjon, mener tenketanksjef Per Gahrton.

Grønt og moderne

Bak mange politiske gjennombrudd finnes det et reklamebyrå. Bak det svenske miljøpartiets suksessrike valgkampanje ”Modernisera Sverige”, finnes Locomotiv.

Dynamikken fantes der allerede, sier Jens Soneryd, prosjektleder bak kampanjen, når jeg møter ham i byråets lokaler i Kungsgatan i hjertet av det sentrale Stockholm. Det handlet mer om å finne enn oppfinne, ifølge reklameeksperten. Politisk suksess handler om at man tror på det man holder på med og ikke vender kappen etter vinden. Det handler om gammeldags, god ærlighet, mener Soneryd. Han mener at det svenske miljøpartiet er preget av en synlig og sterk vilje til å gjennomføre en grønn politikk, noe som har bidratt til å gi partiet troverdighet, ikke bare på miljøområdet, men også andre viktige felt av politikken. I tillegg har de behersket mediearenaen på en profesjonell og god måte.

– Slagordet og Modernisera- Sverige-kampanjen knyttet til riksdagsvalget 2010 er omtalt som meget vellykket?

– Vi ønsket å gripe tak i noen av fordommene og de gamle forestillingene hos folk om de grønne, forteller Soneryd. Poenget var å knyttet modernitetsbegrepet tett opp til grønn politikk, grønne valg og grønn livsstil. På en måte ”stjal” vi begrepet fra Mps politiske motstandere og ga det et fornyet innhold. Vi ville vise at grønn politikk handlet om nye arbeidsplasser, bærekraftig økonomisk vekst, sosial sikkerhet – at den ikke var utopisk, men realiserbart her og nå.

Urban og grønn

Det er utvilsomt i ferd med å vokse fram en grønn bevissthet blant mange unge i storbyene og i den urbane middelklassebefolkningen, sier den svenske reklameeksperten. For eksempel opplever vi at mange i Stockholm begynner å se på bilbruk i byen på linje med sigarettøyking, umodent, tilbakesatt og noe man ikke ønsker å utføre i fullt flomtlys.

Hva kjennetegner de unge, urbane miljøidealistene, sett med en reklamemanns øyne?

De unge som er engasjert i miljøspørsmål er like interessert og engasjert som 70- og 80-talletgenerasjonen, men de er langt mer individualistiske. De engasjerer seg på en annen måte. På 70-tallet var det naturlig å organisere seg, massemønstringenes tid. Det er langt fra bildet i dag. Den tyske sosiologen og samfunnsforskeren Ulrich Beck har utformet begrepet ”masse-eremitter”. Vi handler som individer, men allikevel i fellesskap og som en del at et større, overgripende handlingsmønster.

– Miljøpolitikk må trolig inneholde noen upopulære elementer, endringer i reisevaner, evt, forbruksreduksjon, osv. – hvordan skape aksept for dette i befolkningen?

Jo, ønsker man forandring, kommer man ikke utenom tiltak som oppfattes som ubekvemme.

Kunsten blir å vinkle dette positivt, få fram de positive resultatet av de upopulære tiltakene. Det blir som trening, mener Jens Soneryd. Til å begynne med er det et blodslit og beinhardt. Gradvis blir det mer lystbetont og morsomt, og målet er å være i god fysisk form, en kropp som man trives med og overskudd og glede i hverdagen.

Men vi lever i en medietid hvor det fokuseres på det kortsiktige og umiddelbare, det å kommunisere sammenhenger og politikk som er mer kompliserte, er krevende, mener prosjektlederen. Hovedstrategien i forandringsvirksomhet som krever upopulære tiltak, er å fokusere kraftig på alle fordelene og gevinstene ved tiltakene. Selv om de krever forsakelse i første omgang, venter belønningen rundt neste sving.

I maktens høyborg

Agneta Børjesson burde knapt hatt tid til å puste. For tiden ( høsten 2010)har hun jobben både som det svenske miljøpartiets generalsekretær og sin nye rolle som representant i Riksdagen å ivareta. Men kvinnen som møter meg i resepsjonen i den gamle østre riksdagsbygningen utstråler både avslappet vennlighet, konsentrasjon og fokus. Partiet hun er med på å lede har hatt en unik framgang de siste årene. Tallene taler for seg: De siste ti årene har medlemstallet økt med 54 prosent. Partiet opnnådde 11 prosent oppslutning i EU-valget i 2009 og 7,2 prosent oppslutning under sise Riksdagsvalg 2010. Miljøpartiet har omkring 13.000 medlemmer, flere enn noensinne før. 53 prosent er kvinner, 47 prosent menn. Gjennomsnittsalderen er 39 år og gjennomsnittelig fartstid i partiet er 5 år.

Da det svenske miljøpartiet ble stiftet for 29 år siden regnet de fleste nykomlingen som et marginalt protestparti helt på sidelinjen i den etablerte politikken. Men allerede etter sju år – i 1988 – oppnådde partiet en oppslutning på 5,9 prosent og suste rett inn i Riksdagen med en gruppe på tjue representanter.

Ikke uten grunn ble resultatet også den gangen beskrevet som historisk. Ikke bare ankom de nye, grønne politikerne den svenske nasjonalforsamlingen til rytmene fra heftig sambamusikk, men det var også første gang på sytti år at et nytt parti ved egen hjelp hadde skaffet seg representasjon i Riksdagen.

Flere teorier har versert om hvorfor det unge, grønne partiet, overraskende kunne oppnå en slik posisjon.

En av forklaringer var at velgerne ble påvirket av nye, lokale miljøkatastrofer som ukontrollert algevekst i Østersjøen og seldød på den svenske vestkysten.

Et annet forhold som har blitt tillagt betydning var partiets røtter i 80-tallets sterke, svenske motstand mot atomkraft. Bare to år før partiet fikk plass i Riksdagen, gikk alarmen ved kjernekraftverket i Tsjernobyl. De unge grønne politikerne hadde store, aktuelle miljøsaker på sin side, og frykten etter atomkatastrofen i øst satt dypt hos folk, mente flere politiske kommentatorer.

Tilsynelatende kunne det se ut som om de hadde rett. Som det første svenske partiet måtte de grønne forlate Riksdagen. Men i 1994 kom de sterkt tilbake. Partiet har hatt sammenhengende representasjon i Riksdagen de siste 16 årene.

Caffelattepartiet

– Invitasjonen på valgnatten fra statsminister Fredrik Reinfeldt om samarbeid, ga den rom for et blå-grønt regjeringsalternativ?

Agneta Børjesson rister forsiktig på hodet. Nei, det kan ikke forståes som en invitasjon til oss om å sitte i regjering. Miljøpartiet har hele tiden hatt en klar holdning her, vi samarbeider der det er naturlig, men ser det ikke som en oppgave å være et støtteparti eller langt mindre delta i en regjering.

Dere har god oppslutning fra unge i de store byene, og har blitt karakterisert som et caffelatteparti.

Jo, men vi har også gradvis fått støtte fra andre aldersgrupper og har vokst i bredde både i forhold til politikkområder og velgeroppslutning. Dessuten viser den sterke støtten fra unge velgere at politikken oppfattes som framtidsrettet og med en positiv innflytelse på sysselsetting og jobbmarked. Vi vokser, sier Børjesson dempet og selvbevisst.

Grønn partimakt

– Det finnes en stor kunnskapsbrist om grønne partiers medvirkning i regjeringer i europeiske land og internasjonalt, mener Per Gahrton, styreleder for den svenske grønne tenketanken Cogito.

I følge en stor undersøkelse ( GRØNA I REGERING, Per Gahrton og Angela Aylward , 2010) fra tenketanken, har grønne partier innehatt regjeringsrepresentasjon i 17 land i Europa siden 1990. De 17 landene er Belgia, Bulgaria, Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Irland, Italia, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkkia, Tyskland og Ukraina.

Per august 2010 har de grønne partiene i Finland, Latvia og Irland regjeringsrepresentasjon.

Grønne partier har også medvirket i regjeringer utenfor Europa, blant annet i Burkina Faso, Guinea Bissau, Mauritius, Kenya og Vanuatu.

I tillegg finnes eksempler på sterke grønne partier i Østerrike, Luxenburg, Nederland, Sverige, og Sveits, som ikke har oppnådd regjeringsposisjon, men som allikevel har spilt en betydelig politisk rolle.

Grønne fakta

Verdens første grønne partier ble stiftet i Australia i april 1972 og i New Zealand i mai samme året.

Det første nasjonale grønne partiet i Europa ble grunnlagt i England i februar 1973.

Antallet grønne partier har vokst kraftig siste i løpet av de siste 30 årene. Det finnes i dag grønne partier i de fleste land i verden med demokratisk styresett.

Fra 2000 til 2010 har grønne partier deltatt i nasjonale regjeringer i 17 europeiske land.

Verdens første grønne statsminister var Indulis Emsis i Latvia som innehadde posisjonen som regjeringsjef i 2004.

(Reportasjen har tidligere stått på trykk i magasinet Folkevett, høsten 2010)



Kategorier:Europa, Magasin, Miljø

Stikkord:, ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: