Kjære tipp-tipp-olderbarn

Han er blant de mest leste norske forfattere gjennom alle tider. Nå utgir Jostein Gaarder sin første klimaroman.  Av kjærlighet, til livsmangfoldet, tipp-tipp-oldebarna og menneskene som bor på planeten, i følge forfatteren.

Jeg sitter sammen med Jostein Gaarder, fotograf Jon Skille Amundsen og fotoassistent Emily Rojas på en kinesisk restaurant i Stortingsgata i sentrum av Oslo. Den miljøengasjerte forfatteren er snart bokaktuell igjen og skal intervjues og fotograferes.

Det er en bitende kald januardag. Folk som haster av sted langs fortauet på utsiden av vinduet har pakket seg inn i varme vinterklær. En barhodet mann med frosne ører og damp ut av munnen krysser målbevisst gata i retning Spikersuppa. En ung jente i Canada Goose dunjakke og med en trendy, fargesterk 90-talls retrolue, sjekker klokka på mobiltelefonen og ser ut til å vente på noen. Lyden av trikken som skrangler forbi trenger nesten ikke inn gjennom det lydisolerte glasset som skiller oss fra byrommet utenfor.

Mer hverdagslig, mer tilsynelatende udramatisk og mer langsom, kan den norske hovedstaden knapt bli. En vanlig dag i Norge? Kanskje. Men det er ikke en vanlig tid eller epoke, verken i Norge eller på kloden. Vi lever i en brytningstid, mye står på spill. Århundret som nettopp har begynt kan bli en test på vår evne til å overleve, tror Gaarder. Vi trenger et kopernikansk skifte i vår måte å forstå oss selv i forhold til naturen på, tror forfatteren. Vår tids vekstforståelse hvor vi i praksis innretter oss som om vi har mer enn en planet å leve på og høste ressurser fra, er like naiv som middelalder-forestillingen om jorden som universets midtpunkt.

–          Tanken om at mennesket som art kan sammenlignes med en skadelig mikrobe som Gaia kommer til å gjøre kål på, er jeg ikke med på, mener Gaarder. Vi skal ikke bare redde planeten, men også menneskeheten. Utfordringen blir hvordan vi skal verne vår egen sivilisasjon.

–          Tenk om den formen for liv og bevissthet som menneskene representerer, bare finnes på denne planeten, og ikke noe annet sted i hele universet. Det er en tanke vi ikke kan utelukke. Da har vi et kosmisk ansvar, ikke bare et globalt ansvar for å ta vare på vår egen menneskelige sivilisasjon og vårt eget livsgrunnlag.

Jostein gaarder

Jostein Gaarder mener vi må innlemme framtidige generasjoner i vår klimasolidaritet. Foto: foto Flickr/ Iainformacion

– Hadde jeg skrevet Sofies verden i dag, ville den handlet mer om klima og miljø, sier Jostein Gaarder, når han skal begrunne hvorfor han har skrevet en klimaroman. På flere måter er Anna et litterært appendiks til Sofies verden. I forhold til klimatrusselen representerte 80 og 90-tallet nesten en helt annen tid, mener han. I dag vet vi mye mer.

Flere av Jostein Gaarders bøker har blitt internasjonale bestselgere, med Sofies verden som den overveldende mest vellykkede. Den er oversatt til nesten 60 språk og har solgt i mer enn 40 millioner eksemplarer. Den er filmatisert, blitt musikal, brettspill og spill for pc. I løpet av de første ti årene tjente Jostein Gaarder rundt 150 millioner kroner på den eventyrlige suksesshistorien. Tror han at den boksuksessen kan skje igjen? Nei, mener Gaarder og rister oppriktig på hodet. Slikt skjer bare en gang, slikt k a n bare skje en gang, mener han. Men tidlig på 90-tallet trodde heller ikke folkehøyskolelæreren Jostein Gaarder at boka om filosofiens historie han ønsket å skrive, fire år senere skulle bli verdens mest solgte bok det året. Til sin kone, Siri Dannevig, fortalte han at bokprosjektet han planla å ta fatt på, neppe ville bli noe de ville komme til å tjene penger på. – Så skriv den fort, var rådet hun ga. Fra sitt kontor i garasjen i Bergen ble Sofies verden skrevet på rundt 3 måneder.

Så må han leve med forventningspresset som nesten uunngåelig følger av å være en internasjonal suksessforfatter med utgivere og millioner av lesere på fire kontinenter. På et eller annet tidspunkt kommer den kanskje, boka som vil bidra til å skape et historisk gjennombrudd i klimakampen, slik som ”Onkel Toms Hytte” i kampen mot det amerikanske slaveriet og Rachel Carsons ”Den tause våren” som et viktig grunnlag for den moderne, politiske miljøbevegelsen. Jostein Gaarder må finne seg i at bøkene hans alltid leses og vurderes i lys av hans gigantiske suksess som formidler av store og grensesprengende eksistensielle spørsmål.

Anna er boka om en 16 år gammel jente som bor i et fiktivt lokalsamfunn, i et mytisk norsk landskap i nærheten av Hardangervidda. Den norske ungjenta har en uvanlig egenskap. Drømmene som kommer til henne om nettene er noe mer enn luftige fantasier. De er kanskje budskap fra en annen virkelighet, eller en annen tid. I drømmene er hun sitt eget oldebarn, Nova. Året er 2082 og kloden er fattig på arter og ribbet for naturmangfold. Klimakrisen har gjort den til en annerledes planet.

–          Du er ikke alene om å skrive bøker som inneholder en type kommunikasjon mellom oss selv i vår samtid og generasjonene som ligger et stykke foran, de som uvegerlig vil høste fruktene av våre feilgrep og mangel på ansvar.  Har vi i klimakrisens tid en ubevisst trang til å kommunisere med framtidige generasjoner? spør jeg Gaarder.

–          Det kan nesten virke slik. Gaarder tror mange har en underliggende forståelse av at vår tids utnyttelse av planeten vil ramme de som kommer etter oss. Vi er den store partygenerasjonen som forsyner oss grådig og hemningsløst av ressursene jordkloden byr på. Det blir neppe så morsomt for de som kommer etter oss. I fortellingen om Anna, sekstenåringen som i sine merkelige drømmer også er sitt eget oldebarn, Nova, kan vi i glimt fornemme nesten et hat til oldemorens generasjon som satte klodens mangfold av liv og arter over styr.

–          James Hansen, amerikansk forsker og vinner av Sofieprisen, har for eksempel kalt en av bøkene sine ”The Storms of my Grandchildren”. Han har gjort det klart i mange foredrag og intervjuer, at det nettopp er denne opplevelsen av ansvar for sine egne etterkommere og alle andre som vil leve her om noen generasjoner – som utgjør en sterk motivasjon for engasjementet hans.

–          Jeg opplever det på samme måte, sier Jostein Gaarder. Jeg ønsker å være en ansvarlig forfar til etterkommerne mine, en som hadde vilje og evne til å slåss for at de som kommer etter oss skal få en verden å leve i minst like rik som den jeg selv har arvet.

–          Hva kan gjøres?

–          Vi er i utgangspunktet konstruert for å beskytte vårt eget avkom og våre egne gener. Der har vi en enestående, naturgitt egenskap. Bare tenk på følelsene for barna våre, og for barnebarna. Alt som er nært oss i tid og som kan knyttes direkte til oss selv har vi en sterk vilje til å ta vare på. Det er vanskeligere med de som vil bli født en gang langt inn i framtiden. Hva med våre tipp-tipp-oldebarn, de som vil bære våre egne gener 5 eller 8 generasjoner fram i tid. De vil også være bærere av vårt eget arvemateriale, kanskje bevege seg med tipp-tipp oldefars ganglag, ha tipp-tipp-tipp-oldemors særegne smil om leppene, slite med de samme fobiene og ha samme glede av å vandre i et flott høstlandskap. Kloden tilhører dem også.

–          Generasjonene som kommer her om 150 eller 200 år har vi ikke den samme naturlige trangen til å ta hensyn til. Det er noe vi må lære oss, trene oss opp til. Det er mulig, og det lar seg gjøre.

–          Jeg håper at Anna kan hjelpe oss til å ta klimakampen et skritt videre, sier Jostein Gaarder.  Til en solidaritet og et medansvar for alt liv som ennå ikke er født, mener forfatteren.



Kategorier:bøker, Forfattere, jostein gaarder, klima, Magasin, Norge

Stikkord:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: