På sykkel i grenseland

Langs den mer enn 8000 kilometer lange grenselinjen mellom tidligere sovjetunionen og vest-Europa er det i ferd med å vokse fram et gigantisk nettverk av sykkelveier og grønne friområder. Europas nye grønne belte kan bli et av de største grønne verneprosjektene verdensdelen har sett.

Den omkring 8000 kilometer lange grenselinjen langs det tidligere jernteppet kan bli et sammenhengende grønt belte hvis planene blir realisert. Her fra den gamle tyske DDR-grensen ved såkalt Checkpoint Harry, Boizenburg i delstaten Mecklenburg/Vorpommern. (foto: Arne Storrønningen)

Den omkring 8000 kilometer lange grenselinjen langs det tidligere jernteppet kan bli et sammenhengende grønt belte hvis planene blir realisert. Her fra den gamle tyske DDR-grensen ved såkalt Checkpoint Harry, Boizenburg i delstaten Mecklenburg/Vorpommern. (foto: Arne Storrønningen)

Har du lyst til å ta en dukkert i det kjølige Barentshavet ved Grense Jacobselv utenfor Kirkenes og så gi deg i kast med en mer enn 8000 kilometer lang sykkeltur gjennom tjue land før du hopper ut i Svartehavet og vasker av svetten etter en ekspedisjon på to hjul du aldri vil glemme?

Den såkalte jerntepperuta gjør det mulig. Et gigantiske nettverk av bilfrie sykkelstier og sykkeltraseer hovedsakelig på lavtrafikkerte veier langs det tidligere jernteppet, er under utvikling og vil etter planen stå fullt ferdig i 2020.

Men allerede nå er det mulig å sykle distansen; det foreligger blant annet detaljerte kart og veianvisninger laget av den tyske grønne politikeren og sykkelentusiasten Michael Cramer.

Fra jernteppe til grønt belte

I realiteten består jernteppeprosjektet av to sammenfallende, men separate deler. Det ene er utvikling av en gigantisk felleseuropeisk sykkelrute (Iron Curtain Trail) som EU-parlamentarikeren Michael Cramer er opphavsmannen til. Det andre prosjektet kalles «Europas grønne belte» og har som navnet tilsier som mål å skape et grønt naturbelte langs den tidligere jernteppegrensen. Blant annet støtter organisasjonen Green Cross ideen om et europeisk grønt grenseland. Initiativtaker til Green Cross er tidligere sovjetsjef Michael Garbatsjov som også er en ivrig tilhenger av det grønne grenseprosjektet.

Gorbatsjovs nye rolle

Hvem hadde trodd at den siste av sovjetsjefene, generalsekretæren for det mektige sovjetiske kommunistpartiet og unionens president, Michael Garbatsjov, skulle bli en engasjert støttespiller for den dristige ideen om å skape et sammenhengende nett av naturreservater og grønne friområder langs det forhatte jernteppet.

Gorbatsjov var mannen som en gang kontrollerte den røde arme og som satt med tilgang til kommuniststatens enorme militære ressurser, inkludert et stort arsenal av atomvåpen. Mer enn 10 millioner mennesker var sysselsatt i den gigantiske militærindustrien. To tredjedeler av landets vitenskapelige forskere hadde militær tilknytning. I vest fantes jernteppet, østblokkens nesten 9000 kilometer lange strengt bevoktede grense mot den frie verden. Gorbatsjov var grensevokteren. Selv bare noen år før Sovjet- Unionens sammenbrudd var selv den mest skarpskodde sovjetekspert ikke i stand til fullt ut å forutse hva som skulle komme til å skje. I løpet av noen høstmåneder i 1991 skulle verdenshistoriens største kommuniststat med utstrekning fra Østersjøen til Japanhavet bryte sammen. Jernteppet, den strengt bevoktede grenselinjen mot vest skulle revne som en gammel hampsekk.

Jernteppet senker seg

Det var Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels som først brukte begrepet jernteppet. I en artikkel fra februar 1945, med overskriften «Das Jahr 2000», (år 2000) publisert i de tyske nazistenes partiorgan «Das Reich», fabulerte han om hvordan Europa og verden kom til å se ut et halvt århundre fram i tid. Goebbels så for seg to scenarioer. Det ene hvor hele Europa lå under sovjetisk herredømme med et jernteppe senket ned over seg. Det andre, et tysk-kontrollert Europa og starten på det nasjonalsosialistiske tusenårsriket.

Deretter plukket flere andre, blant dem Winston Churchill opp betegnelsen. I en historisk tale til studentene ved Westminster College i Fulton, Missouri, USA i 1946 gjentok og utdypet den tidligere britiske statsministeren begrepet.

«From Stettin in the Baltic to Trieste in the Adriatic, an iron curtain has descended across the Continent. Behind that line lie all the capitals of the ancient states of Central and Eastern Europe. Warsaw, Berlin, Prague, Vienna, Budapest, Belgrade, Bucharest and Sofia, all these famous cities and the populations around them lie in what I must call the Soviet sphere, and all are subject in one form or another, not only to Soviet influence but to a very high and, in many cases, increasing measure of control from Moscow.»

Den 6. Mai 1992, 46 år, 2 måneder og 2 dager seinere var det Gorbatsjovs tur til å stå på den samme talerstolen. I en tale med tittelen «The River of Time and the Imperative of Action» satte han sitt personlige punktum for den kalde krigen. Noen måneder tidligere hadde han vært øverste leder i Sovjet-Unionen. Omkring 20.000 frammøtte studenter overvar den historiske begivenheten. Ringen var sluttet. Med på møtet var også Churchills barnabarn, Edwina Sandys. Observatører med sans for symbolikk merket seg at den avgåtte sovjetlederen og følget hans på omkring tjue personer ankom i en Boeing 727, et privateid jetfly som tilhørte den styrtrike Malcolm Forbesfamilien og at 39. US Army Band fra Fort Leonard Wood spilte den amerikanske nasjonalsangen.

Urørt av menneskeføtter

Allerede så tidlig som i 1970 viste satellittbildene av den finsk-russiske grensen, et mørkt grønt belte av urørt gammelskog. Tidlig på 80-tallet kunne tyske naturvernere gjennom kikkertene sine observere mange sjeldne fugle- og dyrearter på innsiden av de avstengte grenseområdene langs den indre tyske grensen. De tyske naturvennene oppdaget at den relativt brede grensegaten – som hadde ligget der i nesten et halvt århundre uten nesten noen menneskelig berøring, hadde blitt leveområdet for en rekke truede arter.

Som et ledd i kampen for å bevare de gamle grenseområdene starter et stort antall fagfolk og frivillige kartlegging av det biologiske mangfoldet langs den tidligere indre tyske grensestripen. Mer enn tusen arter fra den tyske rødlisten ble observert og registrert i grenselandområdene.

– Det er en skjebnens ironi at den gamle dødslinjen også ble leveområde for mange truede arter, sier biologen Dieter Leupold i den tyske greinen av Friends of the Earth. Det finnes ikke noe tilsvarende område i
Tyskland, som i så stor grad, har fått være uforstyrret av menneskelig aktivitet i så lang tid, sier den tyske biologen og naturverneren.

De første kontrollpostene og det stengte ingenmannslandet begynte i mange tilfeller 5 kilometer fra selve det fysiske grensepunktet. Deretter kom områder med vakthunder, så gjerder med berøringssensitive alarmtråder, sanddekte områder for å avdekke eventuelle fotavtrykk, vakttårn, minefelt, bunkerser med fjernstyrte automatvåpen og til slutt, det endelige grensegjerdet eller grensemuren med den forbudte vestverdenen på den andre siden.

Det var her de tyske naturvernerne så for seg muligheten til å skape et grønt sammenbindende belte langs hele den gamle DDRgrensen. Men det hastet. Langs det gamle jernbeltet inkludert Tyskland var det behov for ny infrastruktur for å binde øst og vest sammen.

Dessuten presset pengesterke landbruksinteresser på for å få tilgang til store arealer dyrkbar jord. Det var også en utbredt frykt for at strenge vernekrav kunne skape et nytt grønt ingenmannsland med begrenset adgang til offentlig bruk og ferdsel. Det var ikke hensikten med et grønt belte langs de gamle grenselinjene. Folkene og organisasjonene bak ideen, hevdet selv de hadde et idealistisk ønske om å skape grensen om til et storslått fredsmonument og et vitnesbyrd om samarbeid og forening på tvers av Europas gamle fiendelinjer.

Kraftig initiativ

Den 9. desember 1989 bare noen uker etter jernteppets sammenbrudd organiserte den tyske avdelingen av Friends of the Earth det første møtet om et tysk grønt grensebelte fra Østersjøen til Bayern. I en resolusjon krevde deltakerne at det tyske grønne beltet skulle utgjøre grunnstammen i et europeisk nettverk av grønne områder.

Det kom tidlig fram at situasjonen med verdifulle grenseområder var den samme langs hele det tidligere jernteppet og at muligheten var tilstede for å skape en tilsvarende grønn sone hele veien fra den norskrussiske grensen i nord til Tyrkia og Svartehavet nesten 900 mil lenger sør.

På en stor internasjonal konferanse i Bonn i Tyskland i juli 2003 med Michael Gorbatsjov som en av deltakerne ble ideen om et sammenhengende grønt belte lansert. I 2005 sluttet EU parlamentet seg til ideen om en sykkelrute- og grønn ferdselsåre langs jernteppet og oppfordret medlemslandene til å gjøre sitt for å tilrettelegge for at det kunne bli en realitet.

En syklende EU-politiker

Da et stort flertall av medlemmene av EU-parlamentet stemte for jernteppeprosjektet skyldes det i stor grad forarbeidet og påvirkningen fra en av ringrevene i europeisk grønn transportpolitikk. Den tyske EU-politikeren og medlem av det grønne tyske partiet, Michael Cramer har vært en avgjørende drivkraft bak både jerntepperuten, den grønne ruten langs den tidligere DDR-grensen, og ikke minst den 160 kilometer lange ruten langs området hvor Berlinmuren en gang sto.

Cramer er fast medlem i EUparlamentets komite for transport og turisme. Han er selv en dedikert syklist og bruker av offentlig transport. Han har siden 1979 valgt å ikke eie egen bil og framstår i dag som en ledende talsperson i EU for sykkelbruk og kollektiv transport.

Den syklende EU-parlamentarikeren har også utarbeidet tre kartbøker som i detalj beskriver jerntepperuten i sin helhet. Bøkene er utgitt på Esterbauer forlag.

Den første etappen går fra Kirkenes i nord til den polsktyske grensen i sør og utgjør 3500 kilometer. Etappe to, den mest bearbeidede del av ruten går langs den tidligere indre tyske grensen (DDR) og strekker seg over 1400 kilometer. Den er delt inn i 37 under-etapper som alle begynner og stopper ved en jernbanestasjon. Etappe tre starter på den tyske grensens sørligste punkt mot østerrike-tsjekkia og strekker seg 3300 kilometer videre til den møter Svartehavet på den bulgarske kysten. Fredsmonument Bak ideen om jerntepperuten finnes et gammelt ønske om å skape et unikt europeisk fredsmonument, en fredsgrense som kombinerer vern av arter, bærekraftig turisme og mulighet for nye generasjoner til bedre å forstå et av de mørke kapitlene i Europas historie. Willy Brandt var en av dem som tidlig tok til orde for å ta vare på deler av den forhatte Berlin-muren, selve symbolet på den kalde krigen og jernteppet. – Vi burde ta vare på en bit av denne horrible strukturen for å minne oss selv om dette historiske monsteret, uttalte han kort tid etter murens fall.

– Det er åpenbart at vi tyskere nærmest i gledesrus hadde et sterkt behov for å slette alle spor av denne perioden i landets historie, forteller Michael Cramer i samtale med Folkevett. Vi møter ham til en lunsjprat på en restaurant i en av Berlins forsteder. Det er søndag med flott sommervær og Cramer skal snart lede et hundretalls historie- og sykkelinteresserte fra den tyske hovedstaden i en rundtur langs deler av den 160 kilometer lange sykkelruten i område hvor den tidligere Berlin-muren lå.

Grenselangs

Folkevetts medarbeider er med som eneste utenlandske og norske deltaker. Michael Cramer er ikke bare en av Europas mest profilerte sykkelpolitikere. Han er også en praktiker som elsker å tråkke seg fram på sin velbrukte tohjuling. Jevnlig leder han slike åpne sykkelturer langs den gamle muren.

Selv innså Cramer ganske tidlig at det ville ha stor verdi å ta vare på deler av Berlin-muren og de gamle grenseinstallasjonene. Den tidligere skolelæreren mente det var viktig å skape muligheter for unge tyskere og andre unge å se noen av realiteten fra tiden med tysk atskillelse og hva et totalitært samfunn som DDR innebar i praksis.

Den første biten i det store prosjektet ble Mur-ruten. Deretter var det naturlig å se for seg hele DDR-grensen som en sammenhengende sykkelrute og område for levende og bærekraftig turisme. Etter hvert som de tyske sykkelentusiastene og naturvernene snakket med likesinnede i andre land med grensetilknytning til jernteppet, kom det fram at situasjonene og vernebehovene var nokså like i de andre 19 berørte landene. Hva var da mer naturlig enn å jobbe for et sammenhengende nettverk av sykkelruter og sykkelstier i hele regionen. Mange steder lå de gamle asfalterte eller betongbelagte patruljegatene der og nærmest ventet på å bli tatt i bruk.

– Det er naturligvis ikke tanken at et flertall skal sykle hele ruten sammenhengende. Det er det nok bare et fåtall entusiaster som vil ta seg tid til og ha kapasitet til, tror Cramer. Men det finnes hundrevis av deldistanser, alle med sine særpreg og utfordringer. For alle, fra barnefamilier til pensjonister og sykkelmosjonister, er det bare å velge i et hav av muligheter, mener den tyske grønne politikeren.

Enestående historieundervisning

– For mange av oss som vokste opp med jernteppet og et delt Tyskland sitter på mange måter fortsatt de gamle grensene fast i hodene våre, mener Cramer. Den tyske grønne politikeren forteller om tilfeller hvor han krysset den gamle DDR-grensen i Berlin lenge etter at den ble borte, og våknet automatisk idet lokaltoget passerte de nedlagte grensestasjonene. Cramer har også hørt fortellinger om dyr som stopper nøyaktig på grensepunktet, selv om de fysiske grensehindringene for lengst er borte. Å sykle mur-ruten er en enestående måte å lære historie på, sier Cramer i det gruppen av sykkelturister ankommer Check Point Bravo, den viktigste grenseovergangen mellom der tidligere Øst-Tyskland og Vest-Berlin. Jeg er enig. Ikke bare er Berlin en av verdens flotteste sykkelbyer. Men hver kilometer oser av historie. – Øst ble noe mer enn en geografisk himmelretning. Når vi snakket om øst, mente vi like mye et politisk system og en totalitær politisk konstruksjon, mener den tyske politikeren. Vi spiser lunsj på plassen foran det gamle vakttårnet. Ikke mye minner om den strenge grensekontrollen som eksisterte her for drøyt tjue år siden.

Luften ble som champagne

For mine med-syklister, de fleste over 50, ble Berlin-murens fall høsten 1989 en generasjonsbegivenhet med en sus av historie de den gangen ikke forsto den fulle dybden av. Den britiske historikeren Frederick Taylor som var vitne til at den euforiske folkemengden stormet grenseovergangen ved Bornholmer-gaten, opplevde det på sin måte: «Selve luftens kjemiske sammensetning ble forandret og luften ble forvandlet til champagne».

– Vi skylder de unge i dag og kommende generasjoner en mulighet til å forstå noe av den galskapen en lukket grense og en mur som atskiller et folk innebærer, sier Michael Cramer i det han gir tegn til oppbrudd og dirigerer gruppen av syklister tilbake til mur-ruten og den siste etappen mot Potsdam hvor dagens etappe slutter. Kanskje klarer vi ikke å fjerne de totalitære murene helt. Men de kan bli vanskeligere å bygge, sier Cramer og stiger opp på sin velbrukte tohjuling



Kategorier:Europa, Grenser, Magasin, Miljø, Sykkel, Tyskland

Stikkord:, , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: