Fram til 7. desember samles mer enn titusen utsendinger fra mer enn 190 land til klimatoppmøte i Doha.  Professor Helge Drange, en av Norges ledende klimaforskere innrømmer at han er mindre optimistisk nå enn for noen år siden.

Professor Helge Drange med sin velbrukte sykkel fotografert på hjemmebane i et regnfylt Bergen.

Vi er gang med et farlig eksperiment som kan ramme klodens biosfære og de helt grunnleggende livsbetingelser på planeten, mener professoren.

En mann kommer syklende i Bergens- regnet.  Han er praktisk kledd med støvler og regndress. Nesten helt uanfektet av været ruller han gjennom de høstgrå gatene på Nygårdshøyden. Vi skal møtes på et spisested i strøket med kortreist og økologisk mat på menyen.

Små dråper driver inn fra havet. Slik det har gjort i årmillioner.  Byen mellom de sju fjell er en regnværsby.

Byen har blitt så forbundet med nedbør og regnvær at det inngår i vår felles, grunnleggende   oppfatning av den.

Å være bekymret for regn er derfor ingen selvfølge i Bergen. Regnet har blitt endel av byens identitet. Men det er mer komplisert mener mannen på syklen. Vi gjennomlever et skifte i klima hvor mer nedbør er et logisk resultat av endringene som er under utvikling. Mange i denne byen har forstått at vi er på inn i et nytt værmønster, tror Helge Drange.

Høy risiko

På restauranten forklarer klimaforsker og havprofessor Helge Drange meg om hvilken risiko som er forbundet med det å overse de store klimautfordringene som er knyttet til den fossile energibruken og det ikke-bærekraftige forbruket. Tenk deg en flyreise med mer enn femti prosent risiko for at flyet styrter. Tør du gå om bord? Risikoen for at vi er i ferd med å utvikle en global varmekatastrofe med uoverskuelig utfall er mye større. Tør vi å overse advarslene? Spør professoren.

Det er bare noen uker til det internasjonale klimatoppmøtet i Doha braker løs. Det er noe av bakgrunnen for at vi har spurt Helge Drange om han kan møte Folkevett til en samtale om det som mange mener er den aller største utfordringen i vår tid: Kampen for å hindre en katastrofal temperaturstigning. Risikerer vi i verste fall å endre forutsetningene for hele den menneskelige sivilisasjon og sette grunnleggende livsbetingelser som dyrkingsjord, vann og klima over styr?

-Sammenbruddet i klimaforhandlingene under toppmøte i København i 2009 viste hvor vanskelig og nesten umulig det er å få til en felles, forpliktende internasjonal klimaavtale som kan løse de grunnleggende problemene som skaper klimakrisen, sier Helge Drange. Motsetningene mellom landene var for dype, særinteressene for store.  Kollapset i forhandlingene viste en politisk maktesløshet.  Vi har sett langt mer effektive klimatiltak på lavere nivå. Et stort antall kommuner og bysamfunn har for eksempel egne utslippsmål.

Fortrengning

– Det mangler ikke på dokumentasjon bak frykten for menneskeskapte klimaendringer?

– Det er vanskelig å finne noen annen forklaring på temperaturstigningene og endringene i nedbørsmønster som vi har sett de siste tiårene, enn at de er menneskeskapte.

– Klarer vi ikke å ta det inn over oss?

– Til en viss grad, men vi er flinke til å filtrere. Det er en egenskap ved den menneskelige psyke.  Vi reagerer ikke før krisen puster oss i nakken så å si. Den må komme nær oss og vi må kjenne den på kroppen før vi reagerer. Vi står overfor et komplisert og alvorlig trusselbilde. Den globale oppvarmingen vil gradvis kunne ramme stadig større deler av klodens matjord. Over tid vil våre muligheter til å kunne brødfø en voksende befolkningsmengde, bli svekket.  Allerede nå ser vi hvordan en relativt beskjeden stigning i den globale gjennomsnittstemperaturen gir store utslag i noen områder av verden. Vi har sett en økning i antallet alvorlige hetebølger og følgende for mennesker, natur og dyrkingsjord har vært omfattende.

Ryker togradersmålet?

– Klarer vi togradersmålet?

– Mye tyder på at det henger i en tynn tråd, kanskje er det allerede utenfor rekkevidde.

For å ha rundt 50 prosents mulighet til å nå togradersmålet, konkluderer FNs miljøprogram UNEP og faglitteraturen med at klimagassutslippene fra de industrialiserte landene må ned med 25 til 40 prosent i 2020 i forhold til utslippene i 1990. For land med raskt voksende økonomi må utslippene ned med 15 til 30 prosent i samme tidsperiode. En annen illustrasjon på togradersmålet er at vi kan fortsette med dagens globale CO2-utslipp i 17 år for å ha 80 prosent mulighet å nå togradersmålet. Etter dette snakker vi om nullutslipp. Til sammenligning har de globale CO2-utslippene økt med over tre prosent per år i perioden 2000-2011.

Togradersmålet krever altså både omgående og omfattende utslippskutt.

Milevis fra grønn politikkDet finnes ingen snarvei til en løsning på klimakrisen. Det finnes ikke som i finanskrisen, en sentralbanksjef som kan trykke nye penger.  Vi har bare en klode.  Ingen politikere eller statssjefer kan trylle fram ny matjord, ekstra vannressurser og ny og bedre luftkvalitet, sier Drange.

Politikken vi fører er ikke i samsvar med utfordringene, mener Drange.

Miljøveteranen professor Jørgen Randers, er en av de som har stilt spørsmål ved om demokratiet har forutsetning for å løse klimaproblemene. Hva tenker du?

-Jeg kan dele noe av den bekymringen. Noen ganger har jeg lurt på om demokratiet som styreform er i stand til å takle utfordringene. Men i siste rekke har vi ingen alternativer, mener klimaprofessoren.

Vi er fortsatt milevis fra å ha en grønn politikk i Norge, sier Helge Drange.  Vi mangler sterke grønne stemmer i samfunnsdebatten. Det finnes idealister, som jo er flott, men det blir for svakt og skaper ikke gjennomslag nok. Vi trenger flere stemmer, sterkere stemmer og en langt større bredde av stemmer i klimadebatten, sier Drange. Vi trenger ikke minst å høre nye stemmer.

Det vil gjøre at flere vil lytte. Målet må være å mobilisere så mange ulike stemmer som mulig. Det samme budskapet må sies av forskjellige mennesker med helt forskjellig bakgrunn. Vi vinner ikke klimakampen hvis det bare er grønne idealister som deltar.  Dersom for eksempel industrien for alvor engasjerer seg vil det bli lagt merke til. Det er et tankekors at den grønne bevegelsen i Norge er fragmentert og svak, mener professoren.

Kan ikke kjøpe oss fri

Mange av tiltakene vi setter i verk blir for puslete, ifølge Helge Drange.

Jeg har tidligere kjøpt klimabilletter for å kompensere for flyreisene mine, men det har jeg sluttet med, innrømmer Helge Drange. Hvis vi virkelig ville regulere flytrafikken kunne vi gjort det med enkle grep, som å øke billettprisene, ikke ved å oppfordre folk til frivillig til å betale kanskje 60 kroner mer ved plusse på en klimabillett. I virkeligheten risikerer vi å føre folk bak lyset. Vi begynner kanskje å tro at vi kan kjøpe oss ut av det uføret vi har kommet inn i. Flere flyreiser med frikjøpt samvittighet reduserer ikke klimautfordringen.

Vi må først og fremst gjøre noe med hovedårsaken, vår bruk av fossil energi og overforbruk av de ikke-fornybare ressursene.

Hva har egentlig skjedd av nødvendig og banebrytende miljøpolitikk i Norge de siste årene. Hva har skjedd i hjembyen min Bergen?  Dessverre er det veldig lite substansielt å vise til, mener professoren. Jeg ser en og annen elbil parkert i sentrum. Vi bretter melkekartonger. Noen sykler. Vi har fått bybanen. Men de store gjennomgripende tiltakene mangler. Det eksisterer nesten ikke sammenheng mellom klimatrusselen som eksisterer og tiltakene vi setter inn for å forebygge og hindre virkningene fra å komme.

Hovedmengden av bygningene vi oppfører er fortsatt gammeldagse i forhold til byggteknologien og de mulighetene for energieffektivisering som finnes. Selv om vi vet at energi-effektive bygg er en viktig del av omleggingen til et bærekraftig samfunn benyttes gårsdagens teknologi fortsatt i stor del av bygningene. Dette er et tankekors siden bygningene gjerne har en levealder på 100 år.

Politikere er avhengig av gjenvalg og opererer vanligvis innenfor et kort tidsperspektiv.  De lever i en politisk verden hvor fokuset er kortsiktig. Det som foregår innenfor valgperioden på fire år gis prioritet.  I naturen snakker vi om et helt annet tidsperspektiv. Tjue prosent av klimagassene blir værende i atmosfæren i tusen år eller mer.

Eksperiment

Det vi gjør i dag vil ha virkning inn i det neste  årtusen.  Dette er lite kjent, men særdeles viktig, og det plasserer menneskeskapt klimaending i en egen klasse sammenlignet med andre miljøutfordringer.

Store områder vil få redusert nedbør, hva skjer med matjorda og dyrkingsmuligheter på litt lengre sikt? Hva med økosystemene? Vil tusenvis av arter være i stand til å omstille seg til klodens nye klimavirkelighet?  Å opprettholde dagens bruk av fossil energi er et eksperiment med ukjent utfall.  Vi må avslutte eksperimentet så hurtig som mulig. Vi er allerede kommet langt i gal retning, tror Helge Drange.

Vi blir 9 eller 10 milliarder mennesker på kloden mot slutten av dette århundre. Det er selvinnlysende at vi trenger virkningsfulle tiltak for å løse de store problemene vi har viklet oss inn i. Den store faren nå er at vi somler bort verdifull tid. Det kan koste oss dyrt, og dette er noe generasjonene etter oss vil være lite glad for, avrunder Helge Drange.

Minibiografi:

Navn: Helge Drange

Alder: 47

Profesjon: Professor i oseanografi ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen og klimaforsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Tidligere forskningsdirektør ved Nansensenteret og co-direktør ved Nansen-Zhu International Research Center i Beijing.  Drange var bidragsyter til FNs klimapanels fjerde hovedrapport. Han er også leder for klimaforskningsprosjektet EarthClim og en etterspurt foredragsholder og kommentator om klimaendringer.

Bakgrunn:  COP18, det internasjonale klimatoppmøte i Doha Quatar fra 26. november til 7. desember hvor verdens nasjoner samles for å forsøke å finne løsninger på de globale klimautfordringene

Kategorier:klima, Magasin