Miljødronningen

Rachel Carson skrev miljøklassikeren som rystet sekstitallets USA og som bidro til å drive fram den moderne internasjonale miljøbevegelsen. Høsten 2012 var det 50 år siden boka «Den tause våren» utkom. Engasjementet boka skapte forandret USA og verden for alltid.

Rachel Carson regnes av mange som den moderne miljøbevegelsens mor. Boka hennes «Den tause våren» utgitt september 1962, forandret det amerikanske samfunnet for alltid.

«Den tause våren» var langt mer enn et angrep mot DDT og hemningløs bruk av kjemiske sprøytemidler. Den varslet et nytt perspektiv på naturen og skapningene som bebor planeten sammen med oss.

Rachel Carson som ung

Tidlig mai 2007. Springdale – det lille lokalsamfunnet ved bredden av Allegheny River, oppvekstbyen til Rachel Carson, ligger formiddagsdøsig – badet i varm forsommersol. Langs de lange alleene ligger lave amerikanske småbyhus med velstelte, frodige, vakre hager rundt. Stemmene fra noen menn som står utenfor et hagegjerde og som utveksler erfaringer om bruk av en liten hagetraktor bærer langt i det stille nabolaget. Ingen av de velfriserte forstadshagene er behandlet med DDT. Ingen har tenkt tanken engang. DDT ble forbudt i USA i 1972. Første land som innførte et slikt forbud i verden? Norge leser jeg til min patriotiske glede. Og så Sverige. Stemmen fra gps-navigatoren på dashbordet i leiebilen har veiledet oss trygt helt fra vi forlot flyplassen i Baltimore seint kvelden før. Vi er i det ultimate middelklasse- Amerika. En hund som kjeder seg lager klagende klynk avløst av sinte, korte, utålmodige bjeff. Til tross for at kalender bare viser 9. mai har temperaturen krabbet opp mot tjueåtte grader. Luften er ren og sikten mot åskammene på den andre siden av elva er klar. For noen tiår siden måtte funksjonærene som jobbet ved et av de tre kullkraftverkene i området av og til skifte skjorte rundt lunsjtider. Kleskoden for dem som jobbet på kontorene var udiskutabel – bare skinnende, hvit skjorte med stiv snipp var akseptert. Den de hadde tatt på seg om morgenen var misfarget av grått, svevestøv som klebet seg nådeløst til alt av tilgjengelige flater. Det var hverdagen i Springdale.

Naturen som klasserom

Enda vanskeligere er det kanskje å forestille seg at det tidlige tjuende århundres Springdale med sine skittengrå kullkraftverk og industri – skulle bli hjemstedet til en av de mest betydningsfulle miljøpersonlighetene i nyere historie. I et stort to-etasjes hvitt trehus som ligger tilbaketrukket opp mot skogkanten vokste Rachel Carson opp. Den praktfulle eiendommen som besto av store områder skog og utmark var et rent investeringsobjekt for Rachels far. Han håpet å slå seg opp på eiendom. Det skjedde ikke. Men en naturelskende mor, så andre verdier i eiendommen. Hun gjorde den til et levende klasserom for den yngste datteren sin. Moren ble Rachels nære fortrolige gjennom hele livet. Da Rachel var 27 flyttet begge foreldrene inn hos henne og ble begge forsørget av sin datteren. Faren døde 5 år seinere og moren ble boende hos Rachel inntil hun døde mer nesten 90 år gammel. Carson adopterte også sin grandnevø Roger, etter at moren, Rachels niese døde i ung alder.

– Tatt i betraktning den enorme betydningen Rachel Carson har hatt for den moderne miljøbevegelsen er hun lite kjent, tror Fiona Fisher. Dere er de første internasjonale pressefolkene som besøker senteret her i forbindelse med hundreårsfeiringen, røper Fisher på sitt velformulerte London- engelsk. Den britiske Carson- eksperten flyttet til USA for mer enn tjue år siden, og er nå ansvarlig for jubileums-aktivitetene som vil rulle i løpet av året.

– De fleste har hørt om boka hennes «Den tause våren» og vet at den har spilt en sentral rolle i utviklingen av moderne miljøkamp og miljøtenkning. Men de færreste kjenner den spennende livshistorien hennes – og få unge i miljøbevegelsen har lest de andre bøkene hennes.

– Det er synd mener Fiona Fisher: Rachel Carson er en fremragende naturskribent og blant de mest leseverdige engelskspråklige naturforfatterne i det tjuende århundre.

Litterær begavelse

Hun var en stor litterær begavelse, kanskje genial på sitt felt, tror Linda Lear, amerikansk miljøhistoriker og forfatter av den mursteinstykke Carson-biografien fra 1997: «Rachel Carson – Witness for Nature». Paul Brooks, sjefredaktør i forlaget Huoghton Mifflin som utga Carsons bøker, ga henne i sin tid denne attesten: «I sitt forfatterskap var Carson på samme tid både en dristig oppdagelsesreisende og en omhyggelig håndtverker. Hun var gråsteinsmureren som aldri mistet katedralen av syne», skriver Brooks i boka «Rachel Carson, The Writer at Work (1972). Som forfatter og fagperson var hun en perfeksjonist og hun karakteriserte seg selv som en langsom skribent, som gledet seg mer over research enn selve skrivearbeidet, forteller Brooks videre i boken. Hun var kompromissløs, ikke bare i sitt krav til kvalitet – men også til sannhet og fakta. «Det finnes ikke noe slikt som en egen vitenskapslitteratur. Målet til vitenskapen er å avdekke og belyse sannheten, det er også målet til den ekte litteraturen», uttalte Rachel Carson i takketalen da hun mottok the National Book Award i 1952 sammen med to andre forfattere.

De første tre bøkene til Rachel Carson er naturskildringer av høy litterær kvalitet. Dog uten snev av politisk aktivisme. At den stillferdige og tilbaketrukne naturskribenten Carson seinere skulle gå til strupeangrep på den mektige kjemikalie- industrien og det industrialiserte landbruket- og skogbruket hadde neppe noen fantasi til å forestille seg. Den som ønsket seg politisk kamp i 60-tallets USA, kunne vanskelig finne seg noen mer innflytelsesrik motstander. Hennes første bok «Under the Sea Wind» som utkom i 1941, druknet i støyen fra det amerikanske krigsutbruddet. Hvem brydde seg om filosofiske betraktninger om livet i havet på et tidspunkt da den amerikanske marinebasen Perlehavnen på Hawaii sto i brann? Et fåtall anmeldere oppfanget den nye stjernen på den litterære himmel-hvelvingen, men stort sett ble boken forbigått i stillhet. Det var tid for krig. Den andre boka «The Sea around Us», fikk en helt annen skjebne og ble raskt en av det amerikanske bokmarkedets store suksesser.

Boka lå som nr 1 på New York Times bestselgerliste i hele 83 uker, hun fikk den amerikanske nasjonale bokprisen, The Reader Digest trykte et sammendrag av teksten, filmatiseringen av Carsons bok ble tildelt en Oscar-pris. I tillegg ble det solgt over tohundretusen eksemplarer av den engelskspråklige versjonen og boka ble oversatt til mer enn 30 språk. The Sea Around Us gjorde Carson landskjent og i stand til å si opp sin faste jobb som sjefredaktør for det amerikanske fiskeri- og vilttilsynets publikasjoner og vie seg til forfattergjerningen på heltid. Den siste av bøkene hennes i hav-triologien, «The Egde of the Sea» utkom i 1955. Med den inntok hun posisjonen som USAs mest respekterte faktabokforfatter og formidler av vitenskapelig materiale.

«Giftboka»

Rachel Carson og kunstner Robert Hines samler sjøplanter i forbindelse med boka «The edge of sea», 1955.I 1958 mottok Rachel Carson et brev fra sin venn, Olga Owens Huckins, journalist i The Boston Herald og en lidenskapelig naturelsker og hobbyornitolog. I brevet fortalte hun om hvordan småbyen de bodde i ble sprøyet med kjemiske insektmidler. Også et område som Huckings og vennene hennes hadde utviklet til et fristed for mange hekkende fugler ble oversprøytet. Neste dag fant hun og noen av støttespillerne hennes mange døde fugler i reservatet.

– Det var fugler som levde side om side med oss, de stolte på oss, og bygde redene sine i trærne våre år etter år… Alle disse fuglene døde på samme måte, og opplevde en grusom død. Nebbene deres var vid åpne, og klørne deres krummet inntil brystet i dødssmerte, skrev Huckings i brevet til venninnen Rachel Carson. Beretningen gjord sterkt inntrykk på Carson. Hun hadde med økt bekymring fulgt med i den hemningsløse bruken av kjemiske sprøytemidler i det amerikanske landbruket og skogbruket. Å lage en bok eller stor artikkel om kjemiske sprøytemidler var en ide som Carson hadde hatt i flere år allerede. Nå fikk hun det endelige støtet til å vie seg til temaet med full tyngde. Hun diskuterte ideen med flere tidsskriftredaktører, men alle mente at temaet var for alvorlig og for teknisk til å kunne bli en publikumsuksess. Da ble det bok i stedet. I ettertid fortalte hun vennen Olga Owens Huckins at brevet hennes var det som «hadde startet det hele».

Dorothy Freeman, Rachels spesielle venn og trofaste støtte i de siste tolv årene av livet hennes, var i utgangspunktet ikke så begeistret. Hun var redd for at «giftboken» ville føre Rachel bort fra det som var hennes store styrke, skildringer av natur og de store prosessene i naturen – utført med en litterær penn og med lidenskap. Først ble deler av boka publisert som en artikkelserie i det legendariske tidsskriftet The New Yorker. Reaksjonene var mange og sterke. Litt seinere utkom artiklene i bokform. Så kom selve jordskjelvet.

Full krig

Rachel Carson utfordret noen av de sterkeste kreftene i det amerikanske samfunnet. Den kjemiske industrien og det industrielle, amerikanske landbruket og skogbruket fant hverandre i en felles front og mobiliserte med full styrke mot Carson som nylig hadde fått diagnosen brystkreft. The Monsanto Chemical Company var blant de som slo hardt tilbake. Først forsøkte de å stoppe boka. Da de ikke fikk til det, satte de i gang en omfattende mot-informasjons-kampanje. I sin egen bok «The Desolate Year», forsøkte de å lage et skremmebilde av en verden uten insektmidler – en verden i insektene og skadedyrenes vold. Robert White-Stevens, en biokjemiker knyttet til American Cyanamid, en av USAs store produsenter av kjemikalier, ble en hovedtalsperson for den kjemiske industrien. I tiden rett etter bokutgivelsen holdt han mer enn 28 taler med sterke angrep på «Den tause våren» og Rachel Carson. Han var rasende over bevisføringen mot de skadelige virkningene av DDT og hevdet at Carson var en fanatisk forsvarer av «The Cult of the Balance of Nature».

– Dersom vi skulle følge frøken Carsons anvisninger ville vi vende tilbake til den mørke tidsalder, og insekter, sykdommer og skadedyr ville igjen regjere kloden, hevdet han i et av sine aggressive utspill. Hun ble beskyld for å være en samfunnsfiende, for å være kommunist – hvilket ikke var uvanlig i 60-tallets USA . Hun ble beskyldt for å ha sviktet forsker-idealene sine og tidvis ble hun framstilt som et hysterisk kvinnfolk. Men Rachel Carson var alt annet enn hysterisk. Hun var en sindig og anerkjent, prisbelønnet forsker og forfatter. Og hun hadde bestemt seg: Hun ville kjempe slaget fullt ut.
Bruken av kjemiske sprøytemidler var i ferd med å løpe løpsk. Ethvert tenkelig hjørne av det offentlige Amerika ble utsatt for hemningsløs dusjing med sprøytemidler: Skogbruket og landbruket, langs motorveiene, i hager og private hjem og i offentlige parker – og en hver liten grønn flekk som kanskje kunne tilby insektene et mulig fristed ble begeistret oversprøytet med de nye kjemiske vidundermidlene.

– Hun fikk hagefolk, fugletittere, jegere og fiskere til å ta spranget fra a-politiske naturstudier og naturbruk og over til politiske aktivisme, mener historikeren og Carson-biografen Linda Lear. Hun framstilte det som en borger-rett å kunne leve uten å bli påtvunget farlige kjemikalier i drikkevann, jordsmonn, matplanter og dyr. Carsons hovedargument var at bruk av DDT og andre kjemiske sprøytemidler var skadelig og med store bivirkninger. Hun hevdet sprøytemidlene var et like primitivt våpen som huleboerens klubbe. Fordi alt henger sammen i en stor vev av liv og kretsløp har vi oppnådd å vende våre våpen, ikke bare mot insektene, men like mye mot oss selv, mente Rachel Carson.

Rachel Carson rakk knapt å se fruktene av arbeidet sitt. Hun døde av kreft knappe to år etter utgivelsen. I ettertid kom det ny amerikansk lovgivning, forbud mot DDT i USA og mange andre land og opprettelsen av et amerikansk miljøverndepartement da Nixonadministrasjonen flyttet inn i det hvite hus.

Den kraftigste ettervirkningen var framveksten av en helt ny bevegelse, en miljøbevegelse med politisk klo og en langt tøffere aktivisme enn den klassiske og romantiske naturvernbevegelsen som hadde røtter tilbake til det nittende århundre. Rachel Carsons bøker hadde særlig appell til kvinner. I den massive mobiliseringen som fant sted i miljøbevegelsens barndom, var store amerikanske kvinneorganisasjoner og tusenvis av kvinnelige journalister, forskere og andre opinionsledere sentrale, påpeker forfatteren Mark Hamilton Lytle i sin bok fra 2007, «The gentle Subversive, Rachel Carson, Silent Spring and the Rise of the Environmental Movement».

Et ideologisk bakteppe

– Men for å forstå så vel Carsons personlige utvikling og den nye miljøbevegelsen som vokste fram er det å poeng å se nærmere på hva som allerede fantes av vernetenkning og vernetradisjoner i det amerikanske samfunnet. Ideen om å verne natur var langt fra ny. Carsons bok bidro til å skape den politiske og aktivistiske miljøbevegelsen, mener Fiona Fisher ved Carson-senteret i Springdale. I slutten av det nittende århundre og den første halvdelen av det tjuende århundres Amerika fantes en sterk og levende naturstudiebevegelse og en politisk konservativ natur- bevaringsbevegelse.

Naturstudie-bevegelsen var først og fremst pedagogisk og religiøst motivert. Tilhengerne mente at naturen var hellig. Ved å studere naturens skjønnhet og de komplekse sammenhengene i øko-systemene, ville betrakteren samtidig også få et glimt av skaperen selv. De ønsket å gjøre studier av naturen til en viktig del av barneoppdragelsen. Det ville utvikle barnets fantasi og realitetsforståelse og gjøre skaperen synlig, hevdet de. I sin populære håndbok i naturstudier fra 1911 ga Anna Comstock lærere og foreldre oppskriften på hvordan barn over hele landet kunne læres og trenes til å elske naturen. Den sterke urbaniseringen som preget det amerikanske samfunnet førte til at millioner av familier flyttet til byer og tettsteder.

Anne Comstock og hennes mange støttespillere i naturstudie-bevegelsen var redd for at en hel generasjon amerikanske barn skulle vokse opp som fremmede i forhold til livsprosessene i naturen rundt dem. Svaret var å knytte de unge til naturen gjennom lek, oppdagelser og studier. Rachel Carsons mor, Maria, var en av mange amerikanske middelklasse-foreldre som var preget av naturstudie-bevegelsens ideer. Fra Rachel var knapt 1 år gammel tilbrakte moren stadig mer tid sammen med henne i de skogkledde åsene og i våtmarkene som omga familiens eiendom i landlige Springdale. Hun lærte favorittdatteren systematisk om fugler, planter og insekter. Som attpåklatt fikk Rachel morens nesten udelte oppmerksomhet gjennom hele oppveksten. Påvirkningen fra moren var en avgjørende årsak til hennes livslange hengivenhet for naturen, forklarte Carson i mange ganger seinere i livet.

Rachel Carson var også selv av den oppfatning av et barn trengte systematisk påvirkning fra minst en voksen, dersom det selv skulle kunne utvikle kjærlighet og interesse for naturen. I sin aller siste bok «Sense of wonder» er dette hovedtemaet. «How to Learn your Child to Wonder – hvordan lære barnet ditt undring, var arbeidstittelen på denne teksten som hun aldri fikk tid til å utvikle til en komplett bok, slik hun hadde planlagt. Den utkom i 1965, knapt et år etter hennes død. Boken er dedikert til hennes grandnevø Roger som hun senere adopterte da guttens mor døde, bare noen og tretti år gammel. I «Sense of Wonder» er hun på mange måter tilbake til begynnelsen. Hun er ikke vitenskapskvinnen, miljøaktivisten eller havforskeren – hun er som et barn – fylt med gysende respekt og undring der hun en høstnatt spaserer med sin halvannet år gamle grandnevø på en steinstrand ved den nordamerikanske atlanterhavskysten.

– En stormfull høstkveld da min grandnevø var omkring tjue måneder gammel, tullet jeg ham inn i et teppe og tok ham med meg ned til stranden, forteller hun i boken. Den voksne forskeren og halvannetåringen opplevde begge en intens glede og undring over den nattlige atmosfæren på stranden, bølgene som slo mot klippene, den klare friske høstluften og den stjernespekkede natthimmelen. Vi var sammen om en
opplevelse – en uropplevelse hvor alder ikke spilte noen rolle, mente Carson.

Et religiøst korstog

Parallelt med naturstudie-bevegelsen var det tidlige tjuende århundres USA også preget av en sterk vernebevegelse med røtter i verdikonservativ og kristen tenkning. – Naturvern er en guddommelig forpliktelse, og bevegelsen et religiøst korstog, hevdet den landskjente amerikanske botanikeren Liberty Hail Baley.

Rachel Carson hadde gjennom familie og oppvekst tilknytning til den prestbyterianske kirken. Hun trodde fullt og fast på evolusjonsteorien, men mente i motsetning til de fleste andre tilhengere av teorien at den på ingen måte utelukket tilstedeværelsen av en skaper og en skapende kraft i universet. Tvert imot var evolusjonen og artenes utvikling et av hovedprinsippene i skapergjerningen, mente hun.

Naturvern var for mange i den tidlige vernebevegelsen en del av det kristne forvalteransvaret. En av vernefolkenes sterke støttespillere var den republikanske presidenten Teodore Roosvelt. Ingen andre president-administrasjoner har vært i nærheten av å verne så store arealer amerikansk villmark. Men i motsetning til for eksempel vernepioneren John Muir, en av USAs første store naturvernere, var ikke Roosvelt genuint opptatt av naturens egenverdi, men først og fremst av å sikre effektiv bruk av naturressursene og å sikre et langsiktig forvalteransvar. Muir og hans likemenn i den tidlige amerikanske naturvernbevegelsen hadde et dypøkologisk grunnsyn. Lenge før begrepet ble formulert og systematisk utviklet av den norske professoren og FIVHs første formann, Arne Næss senior, hevdet Muir og hans generasjon av naturvernere at menneskene var en liten del av en stor helhet og verken mer eller mindre betydningsfulle enn alle de andre livsformene i den store veven.

Særlig var Muir fengslet av den majestetiske Yosemite-dalen i California: «Intet tempel laget av hender kan sammenlignes med Yosemite», skrev Muir som ble oppfattet som fanatisk i sitt krav om at verneområdene skulle eksistere uten snev av menneskelige forstyrrelser. Den amerikanske pioneren var både i mot husdyrhold og urfolksbosettinger i områdene. Senere modifiserte han sitt syn om at amerikanske indianere ikke skulle få bo der.

Ny naturforståelse

Slik var altså det politiske og ideologiske bakteppet da den ukjente zoologen Rachel Carson entret scenen i tidlig amerikansk etterkrigstid. Hun var selv farget av den romantiske naturstudie- bevegelsen og den klassiske vernetenkningen. Men i bøkene åpner hun for en helt ny naturforståelse, ikke nittenhundretallets romantiske forestilling om den uendelige og opphøyde natur – men synet på naturen som begrenset, sårbar og i stand til å bli påvirket og ødelagt av menneskene. Slik har det ikke vært før hevder hun i «Den tause våren».

– Bare i løpet av et ganske kort tidsrom, vårt eget århundre, har en enkelt dyreart – mennesket – fått evnen til å forandre den verden som omgir det. Denne egenskapen er en nytt og skremmende trekk i utviklingens lange historie, hevdet Carson.
Kjærligheten til en kvinne Det er vanskelig å skrive om Rachel Carson, uten å skrive om vennskapsforholdet til den ni år eldre Dorothy Freeman. I 1953, flyttet Carson, da 46 år, inn i et nyinnkjøpt sommerhus på kysten av Maine med Dorothy og ektemannen Stanley Freeman som ferienaboer.

Allerede etter det første møtet oppsto det en helt spesiell tone og nærhet mellom de to kvinnene. Forholdet utviklet seg gradvis til et dypt vennskap og felles hengivenhet. I de neste 12 årene fram til Rachels død i april 1964 var Dorothy hennes nært fortrolige og spesielle venn. I lange perioder brevvekslet de nesten daglig og tilbrakte all tilgjengelige tid sammen. Etter en tid ble tonen i brevene intimt og preget av kjærlighet.

Var det et lesbisk forhold?

Det finnes ikke noe som viser at forholdet var seksuelt, men det vi vet var at de to var dypt involvert i hverandres liv og de elsket hverandre, mener Carson-biografen og historiker Linda Lear. Den omfattende brevvekslingen mellom de to er publisert i boka «The Letters of Rachel Carson and Dorothy Freeman, 1952-1964», redigert og frigitt av Dorothys barnebarn, Martha Freeman. «Hva kan jeg si i kveld, som ikke allerede har blitt sagt før… Hvilke nye ord finnes som kan beskrive denne vidunderlige opplevelsen vi deler», skrev Carson i et av julebrevene til Dorothy. « Vi vet begge at ingen ord er nødvendige – at de tre ordene som først ble sagt uhøytidelig og sjenert i et førjulsbrev i 1953, uttrykker fortsatt alt som trenger å bli sagt. Jeg elsker deg, Rachel.»

I et brev som de to senere omtalte som det hvite hyacinth-brevet, etter navnet på en plante i lilje-familien som ofte knyttes til gjenfødelse og nytt liv – fikk tonen de to imellom preg av romantikk og romantisk vennskap. Rachel innledet med å fortelle om en mann som uttalte at om han var sulten og hadde to mynter, så ville han kjøpe et brød for den ene og en hvit hyacint for den andre – fordi brødet kunne mette hans kropp og den vakre blomsten hans sjel. Dorothy hadde blitt hennes hvite lilje.
Det mest dyrebare av alt «var å ha funnet noen som forstår meg slik som du gjør, med hvem jeg kan være komplett ærlig… og over alt dette … gaven av din kjærlighet til meg …»

Før Rachel Carson døde brente de to venninnene hundrevis av brev de hadde skrevet til hverandre. Også mens brevvekslingen pågikk brente de brev etter avtale. Kodeordet for å brenne brev, var å legge det i «the strong box». De skrev også ofte to sett brev, ett som var beregnet på høytlesning til andre i familien, og et privat som bare var ment for de to. Slik brev inne i brevet kalte de «epler». De siste årene av sitt liv, og under ferdiggjøringen av «Den tause våren» var Rachel Carson sterkt preget av kreftsykdommen. I perioder måtte hun utføre arbeidet sitt sittende i senga med et brett over fanget som arbeidsbord. I brevvekslingen med Dorothy reflekterte hun over store, eksistensielle spørsmål. Liv og bevissthet etter at kroppen er død?

«Selv om jeg ikke forstår en ting, betyr det ikke at den ikke eksisterer. Miraklene i atomfysikken og astronomiens matematiske konsepter er langt over min fatteevne. Allikevel vet jeg at dette beviselig eksisterer. Det er ikke noe mer vanskelig å tro på en form for liv bak horisonten og akseptere som faktum at vi ikke kan vite hva dette livet er», skrev hun i av sine siste brev. Men det offentlige Amerika og hennes politiske motstandere fikk aldri vite hvor syk hun var. Det kunne brukes mot henne, fryktet hun.

Rachel Carson døde 14. april 1964, bare 56 år gammel. Hun ønsket en enkel begravelse og at asken skulle spres utover havet. Det ønsket fikk hun bare delvis innfridd. Hennes fjerne bror Frank grep inn på familiens vegne og iscenesatte en begravelse stikk i strid med lillesøsterens uttrykkelige ønske. Han ryddet hensynsløst opp i arkivene og eiendelene hennes. Det han ikke fant interessant eller passende ble kastet eller brent. Etter press fra Rachels venner og venninnen Dorothy ble halvparten av asken spredt over havet slik hun ønsket. Det ble arrangert en enkel minnegudstjeneste med liturgi i tråd med Rachels egne ønsker.

Forut for sin tid

Jeg har tilbrakt dagen på Carsonsenteret, bladd i dokumenter, brev og artikler og intervjuet noen av fagfolkene der. I hagen utenfor huset arbeider noen kvinner med å gjøre det vakkert til den store jubileumsfesten på Rachel Carsons hundreårs fødselsdag 27. mai.

– Rachel Carson må også ha hatt en skjult tøff, kanskje krigersk side, sier jeg til Fiona Fisher som har kommet innom rommet hvor jeg sitter med informasjon hun mener vil interessere meg.

– Hun var en kvinne av sin tid. Jeg tror ikke hun var krigersk, men hun var viljesterk og opplevde at hun ikke hadde noe annet valg enn å skrive boka. – Det var skjønnheten og den levende naturen jeg ville beskytte, uttalte hun en gang.

– Men hun var ingen råtass av typen Erin Brokowitch slik som Julia Roberts framstiller henne i filmen med sammen navn, spør jeg. Fiona Fisher ler: La oss gjøre et tanke-eksperiment. Om Rachel Carson hadde blitt gjenfødt i vår tid, ville hun kanskje nettopp ha vært en Brokowitch. Hvem vet. Men en ting er sikkert: Hun ville ha befunnet seg midt i dagens klimadebatt som en aktiv og pågående aktør. I bøkene hennes fra mer enn 50 år tilbake ser vi allerede konturene av en forståelse av sammenhengen mellom menneskelige aktiviteter og klodens klima. Hun var en kvinne av sin tid, men aller mest var hun en kvinne forut for sin tid, mener Fiona Fisher



Kategorier:Forfattere, Magasin, Miljø, USA

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: