Dragehodet

Østens dronning har våknet til liv igjen. Men den gamle damen ved munningen av den skittengrå Yangtze-elva betaler en høy pris for sin posisjon som en av klodens hurtigst voksende metropoler.

 sama093-flickr-cc-shanghai-pudong

Shanghai nærmer seg. Skogen av skyskrapere og heisekraner tetner til etter hvert som bussen ruller langsomt inn mot den indre bykjernen. I flere timer har vi reist gjennom et landskap av ny bebyggelse og nesten ferdige motorveisystemer. Selve hovedbyen flyter mer eller mindre sammen med stadig flere nye forsteder og selvstendige byområder. Inkludert sine innenlandske arbeidsimmigranter er Shanghai trolig klodens mest befolkningsrike bysamfunn.

Rundt 17 millioner mennesker bor her.Arkitektene som har planlagt den kinesiske megabyen har vært gjerrige med luft og rom mellom høyhusene. I Beijing vitser hovedstadens miljøaktivister om sine Shanghai-kolleger hver gang det er nasjonale treplantingskampanjer: «Det er fint at shanghaifolkene vil plante trær, men hvor skal de egentlig plante dem?» spør nordkineserne lett sarkastisk.

Det skal mye godvilje til for å oppleve Shanghai som en grønn by. I mangel på virkelige trær kan en plakatskog gjøre nytte også. På de lange skilleveggene som holder publikum ute fra anleggsområdene ved Folkeplassen og det nye kunstmuseet kunne forbipasserende forleden nyte synet av et lysegrønt og vårgrønt skoglandskap på hundremeter lange plakater!

Nede ved elven åpner byrommet seg og en sval bris stryker inn fra havet. Den skittengrå Huangpu deler Shanghai i en vestlig og østlig del, Puxi og Pudong. The Bund er byens berømte strandpromenade og strekker seg noen kilometer langs bredden på vestsiden av elven. Her ligger de gamle, vakre europisk inspirerte bygningene som minnesmerker over utenlandsk innflytelse – og ydmykelse.

I øst ligger Pudong, den nye bydelen med ny funksjonell arkitektur, med børsen, de nye prestisjebygningene, det ruvende perletårnet, den nye storflyplassen og kilometer etter kilometer med nye høyhus og nye private leiligheter. Pudong var et sumpaktig våtmarksområde som i løpet av mindre enn tjueår har blitt en flunkende ny bydel på størrelse med Osloregionen i areal.

Pudong er uten tvil et av de viktige symbolene på det nye Kina, «den første byen som er skapt for det tjueførste århundre», ifølge myndighetene. Shanghais forrige glanstid nådde sitt høydepunkt på trettitallet. Ingen andre asiatiske byer var i nærheten av Shanghais posisjon som en moderne storby med sterkt utenlandsk nærvær.

Det før-revolusjonære Shanghai var også kolonimaktenes Shanghai. De franske, tyske og amerikanske bosettingsområdene lå som lukkede elite-ghettoer i den kinesiske byen. Ved enden av strandpromenaden, lå «the garden», parken som var forbeholdt de utenlandske gjestene i Shanghai, hvor «kinesere og hunder» ikke hadde adgang. «En fredfylt liten plett… Det kan synes arrogant, men hadde kineserne hatt adgang, vilde det jo ikke blitt plass for utlendingene », forteller nordmannen Peter Carl Hansson som kom til Kina i 1894 og jobbet i over 25 år i det kinesiske tollvesenet.

En annen nordmann, Ludvig Saxe kom sjøveien til byen i 1912 og ble overrasket over det som møtte ham. «Du store kineser. Her er jo den flotteste havnegate i verden, med fine bygninger og taarner og spir, her er svære kaier og lagerhus og tuting av automobiler, – er dette virkelig Kina? Nei, det er det ikke. Det er et stykke utland i Kina.

I ettertid er det også morsomt å lese den amerikanske senatoren Kenneth Wherrys utsagn fra 1940 hvor han lovet sine tilhørere at «med Guds hjelp skal vi løfte Shanghai oppover og alltid oppover slik at den til slutt blir som Kansas City».– Kansas City sliter med økt fattigdom og rundt 10 prosent av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen, skrev en amerikansk avis en tid tilbake.

Shanghai er på vei opp. Uten amerikansk hjelp. Eller er den det?– Amerikanerne har ennå ikke ordentlig forstått den grunnleggende økonomiske maktforskyvningen som finner sted i verden, mente en skandinavisk forretningsmann som jeg intervjuet på en av byens mange kaffebarer. Kanskje ikke. Men uansett har amerikanerne mer enn mange andre forstått at Kinas innenlandske marked er stort og byr på penger.

Starbuck Cofee – den amerikanskeide kaffebarkjeden har sammen med en rekke andre hurtigmatalternativer poppet opp som paddehatter i den kinesiske millionbyen. Så mange er de – og åpenbart så lite eksotiske – at en kjent reiseguide ikke engang gadd å ramse dem opp med lokalitet og adresse. Jobben med å finne dem var så enkel at den trygt kunne overlates til turistene selv, mente forfatterne. Dessuten, de turister som er så enkle i sin smak at de røpet interesse for å oppsøke slike trivialiteter mens de er på besøk i en av verdens eldste kulturnasjoner burde sagtens straffes med litt leting.

Så sitter jeg da sammen med mitt nordiske intervju-objekt – på et av de utskjelte Starbuckutsalgene – spiser vestlige kaker og nipper til søtladen kaffekakao med vanilje. Kanskje dukker Wang Jiang Shiu opp, den 29 år gamle heltidsbloggeren som gjennom flere år har gjort det til sitt kall å rapportere fra alle sidene av livet i byen og som forleden satte seg som mål å besøke flest mulig av Starbucks utsalg i Shanghai på en og samme spasertur. Han fikk med seg over tjuesju på en dag. For kaffetørste turister i Shanghai finnes utførlig informasjon på Wangs hjemmeside. Så kan politisk korrekte og sensurlystne reisebøker ha det så godt.

Hjemmesiden hans www. home.wangjiangshuo.com kan forøvrig være et alternativ for den som vil finne annerledes informasjon om Shanghai enn det de klassiske guidebøkene kan by på. Bloggen hans har fått omtale i haugevis av kinesiske og internasjonale medier – og suser fram som en av Kinas store engelskspråklige bloggsuksesser. Wangs sug etter kaffe blekner riktignok i forhold til den nesten jevngamle amerikaneren Winter. Han har nemlig satt seg fore å besøke alle utsalgene til den internasjonale kaffehuskjeden i løpet av sitt livsløp.

Per januar i år har amerikaneren besøkt 6550 av de 7102 daværende Starbuck-barene på kloden. Han blir neppe arbeidsledig med det første. Kaffedrikker Winter har ikke kommet til Shanghai og Kina ennå. Da får han det garantert travelt. Den amerikanske kjeden har satt seg som mål å lære den gamle kulturnasjonen å drikke maskinbrygget kaffe i pappkrus.

Fra noen få hundre restauranter har Starbucks planer om å etablere opp mot syv tusen nye utsalg.Men kan Kina, et land som er berømt for sine utsøkte tetradisjoner og tehus, henfalle til å bli Starbucks største internasjonale marked?. Dømt ut fra suksessen til andre i hurtigmatbransjen kan de kanskje det. De kan i alle fall lære av sine frender i Yum Brands Inc, selskapet som eier både Kentucky Fried Chicken, Pizza Hut og Taco Bell. Etter åpningen for knapt tjue år siden har det amerikanske hurtigmat- imperiet spredt seg til 400 kinesiske byer, fordelt på mer enn to tusen utsalg og restauranter.

For meg er en time med kaffesubstitutt og kaker nok i denne omgang. Jeg bryter opp sammen med min nordiske samtalepartner som skal tilbake til kontoret – og begir meg ut i bylarmen alene. Det er tid for vandring. Storbyer er i likhet med fjell, skog og vidde ypperlige for henslengte og formålsløse oppdagelses- og opplevelsesturer til fots.På et skurrete TV i en lokal bakgaterestaurant synger Song Zuying på en av de riksdekkende TV-kanalene.

Jeg har latt meg lokke av synet og duften av rykende varme risnudler. Damen på den store støvete tv-skjermen har i to tiår vært en av landets mest populære sangartister. Hennes vakre sopran fascinerer kineserne både i moderlandet og utenlands. Song Zuying tilhører Miaofolket, en av Kinas etniske minoriteter. Det er ikke kanskje ikke tilfeldig at et representant for en av minoritetsfolkene ruver høyt på listen over populære sangartister i Kina. Minoritetsfolkene har spilt en stor rolle i kinesisk kulturutvikling.

40 år gamle Song kan skilte med en lang liste over posisjoner og utmerkelser fra det ofisielle Kina. I følge rykter omtalt i flere bøker og på nettleksikonet wikipedia, var hun i lang tid den kinesiske ekspresidenten Jiang Zemins elskerinne og kan takke ham for sin posisjon. Hun ble beviselig traktert av den kinesiske presidenten – men om det var på grunn av sine vakre stemme eller noe annet – skal være usagt.

I en MTV-inspirert musikkvideo hyller hun moderlandet. Den patriotiske vinden blåser sterkt i Kina. Dramaturgien minner meg om amerikansk filmpatriotisme fra 60-tallet – eller de norske filmvideoene som ble vist om og om igjen under Lillehammer og som ble visuelle uttrykk for vår egen nasjonalisme.Den kinesiske artistens hyllest til hjemlandet har god klangbunn i det nye Kina. Hun dukker stadig opp både i de riksdekkende og regionale tv-kanalene.

Men akkurat nå er det lunsjtid i Shanghai og ingen utenom meg orker å følge med på den støvete skjermen i hjørnet av den lokale nuddelrestauranten: Storslagen natur, elver, spektakulære fjell og grandiost bylandskap med halsbrekkende skyskrapere, avanserte motorveikonglomorater er mikset sammen. Kamera veksler med å fokusere på blendende vakre solnedganger til blinkende neonlys a la Time Square og Picadelly Cirkus.

Jeg er mettet på det gjentatte fokuset på vekstrekorder, størst, høyest, osv. Jeg spaserer under det ruvende Perletårnet sammen med norske venner fra Framtiden i våre hender. Vårt velmente forsøk på å forklare vår kinesiske guide slagordet «small is beautiful» lykkes ikke helt.

Shanghai er selve dragehodet.Joda, det lokale Kina finnes, med ettertanke – vakre hager, templer, pagoder, kanaler og gamle menn som spiller majong i skyggen av store furutrær. Men altså ikke først og fremst her. Ingen drar til Shanghai for å finne ro og rom for ettertanke.

Eller? I en kjeller-restaurant nær den gamle sjømannsklubben sitter unge og smilende ungjenter og ruller Jiaozi – små kokte melboller med fyll av kjøtt, grønnsak eller sjømat.

For noen få kroner serverer de rykende ferske kinesiske delikatesser. De skal dyppes i mørk eddik og er akkurat passe store til å utgjøre en munnfull av tettpakket og saftig velsmak. Storbyens lydteppe av stemmer, fottrinn, sykkelbjeller, slamring med dører, støyende gateselgere, barnerop og den hissige tutingen fra busser og biler er avdempet og langt borte. Jeg venter på en kanne med rykende varm oolong-te.

 



Kategorier:Grønne reiser, Kina, Magasin

Stikkord:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: