Hørt om Chongqing? Det er verdens største by. Du trodde kanskje det var Tokyo, Mexico City eller en amerikansk storby. Den kinesiske industribyen ved bredden av Yangtze-elva har rekorden.

Med rundt 33 millioner innbyggere er byen klodens mest folkerike.Den er også Kinas kanskje bratteste og tyngst framkommelige. Et kaos av trapper og bratte gangveier snor seg fra elvebredden og opp mot det opprinnelige bysenteret.

Chongqing er en av få kinesiske byer nesten uten sykler. Til gjengjeld finnes bærerne, senete og svette menn som har gjort det til levebrød å slepe tunge kolli på sine bambusstokker opp metropolens bratte ferdselsårer.

– Verdens største og styggeste by, skriver forfatteren og Kina-kjenneren Torbjørn Færøvik i boka ”Kina – en reise på livets elv” etter sin ankomst til Chongqing med elvebåten Apekongen : ”En brå venstresving, og fram trer den største av alle byer, en uhyrlig, gråsvart bygningsmasse forlagt på en stor landtunge. – Pass dere for slimet! roper guiden gjennom megafonen når vi går i land. Slimet? Slimet i trappene! Chongqing er en slimete by!”

Kamelia-byen

Torbjørn Færøvik ankom elvebyen i monsuntiden. Jeg ankommer på en langt mer behagelig tidspunkt. Det er april, et teppe av subtropisk vanndamp har lagt seg som et malerisk, mykt slør over de dypgrønne og frodige åssidene – alt står i blomst og skaper et forsonende preg over den tett befolkede metropolen. Kamelia, Chongqings fargesterke og vakre byblomst finnes nesten over alt; i parkene, i blomsterbed foran pompøse offentlige bygninger og forfalte gråbeinsgårder, på balkonger og høyt oppe på luftige takterrasser.

På sørsiden av Yangtze går unge par og familier langs den nye elvepromenaden. En flere kilometer lang grønn stripe med steinlagte gangveier, små parkanlegg og hundrevis av blomsterbed har gitt den slitte bydelen nytt liv.

Uterestaurantene ligger tett i tett, pirrende dufter fra det sichuanske kjøkken siver ut i det subtropiske kveldsmørket. På et hjørne står en mann i hvit dress og spiller saksofon. Sichuan har rike folkemusikktradisjoner, men de omfatter neppe denne gatemusikanten. Han lukker øynene, lager en lett lidelsesfull grimase og ut av en høyttaler han bærer med seg på ryggen smyger det seg skurret, langsom sviskepop ala James Last orkester.

Fyrverkeriet

– Chongqing er aller vakrest om kvelden, da speiler alle lyskildene fra den store byen seg i det mørke elvevannet, forteller mitt kinesiske vertskap. Om dagen er bygiganten skittengrå og elvevannet i Yangtze-elva brunt og grumset.

Hundrevis av små og store båter legger ut på elva for å gjøre seg klar til det store fyrverkeriet, en av høydepunktene under byens store blomsterfestival.

Flere millioner mennesker følger fyrverkeriet fra begge sidene av elva. . Politiet har satt opp sperringer, tusenvis av soldater og politifolk danner en levende mur mellom de mest attraktive utkikkspunktene og folkemassene.

Sentrum av Chongqing er formet som en odde som stikker ut der hvor elvene Jialing og Yangtze møtes. Jeg befinner meg ytterst på odden. I siste øyeblikk har jeg forstått at hundretusener er på vandring i min retning. Da politiet og biler med vannkanoner ruller inn på området forstår jeg at jeg befinner meg i begivenhetens sentrum. Det tetner til med folk som kjemper om de beste skueplassene.

Brølet fra folkemassene

I det de første rakettene skytes opp og fargelegger den mørke kveldshimmelen bryter folkemengden fra noen av sidegatene seg gjennom en av sperringene. En lavastrøm av mennesker flyter ukontrollert utover havneområdene ved elvebredden.

Så kommer brølet fra menneskemassene på begge sidene av elven– og lydtrykket – når et publikum med flere millioner mennesker samtidig gir seg over i kollektiv begeistring.

Tenk deg at disse menneskene er sinte! oppfordrer min fritt-talende og kunnskapsrike studentguide under frokosten neste morgen. Forstår du hva regjeringen i Beijing frykter mest av alt? Sin egen befolkning tenker jeg, men sier det ikke!

Ønske om å bevare den politiske stabilitet er grunnmuren i kinesisk politikk – en forutsetning så fundamentalt at det overskygger alt annet og knapt er gjenstand for diskusjon. Stabilitet er viktigere enn frihet og individuelle rettigheter. En hær av sinte og desperate bønder på marsj i Kinas gater er det store marerittet for landets politiske toppledere.

Jeg gjør meg ferdig med frokosten ved Folkets Hotell i Chongqing og tenker hvordan det høres ut når 1 million sinte mennesker er på marsj med knyttede never – eller 2 millioner – for det gjør ingen stor forskjell i verdens mest folkerike by. Det er en lyd kommunistpartiets ledelse aller minst ønsker å høre

Kategorier:Grønne reiser, Kina, Magasin

Stikkord:Kina