(ARKIV-ARTIKKEL DESEMBER 2004, TIDLIGERE PUBLISERT I MAGASINET FOLKEVETT)

Lyst på en kinesisk statsbedrift? Det ble mer krevende enn det oppkjøpslystne  norske Scanakonsernet hadde sett for seg. Opprydding etter økonomiske misligheter, oppgjør med utro ledere, masseoppsigelser, og sparking av gamle direktører er innholdet i fortellingen hva som skjedde da Norge møtte Kina på Lykkefjell.

Leshan/Sichuan Foto: Jan Spantina Flckr CC

JEG HAR LATT MEG FRISTE til å benytte meg av noen av doku-såpens dramaturgiske virkemidler, når jeg forteller historien om Scanas forretningseventyr i Kina. La oss zoome inn: Såpen begyner på et tehus, for eksempel i den kinesiske millionbyen Chengdu: Belysningen er dempet. En ung kvinne med sort skulderlangt hår spiller bambusfløyte. Rundt et lakkert, dypt olivengrønt bord i vakker og stilren Qing-dynanasti- imitasjon sitter en håndfull kinesiske og norske forretningsmenn.

De nipper til dampende varm bambusblad-te i små porselenskopper med lokk og dragemønster. Antrekket er avslappet og stemmene vennlige; de snakker spøkefullt – i en uformell tone som kan oppstå etter en lang forhandlingsperiode. De deler en drøm, nei visjon, ikke drøm. En strategisk visjon. Sammen skal de innta sin del av det enorme kinesiske stålmarkedet!

De skal etablere en norsk-kinesisk bedrift et sted i det sentrale Kina. Et joint-venture. Mennene reiser seg og går ut i Chengdus støyende og subtropiske sommerkveld. Normennene er beruset av tanken om å få en fot innenfor Kinas mirakeløkonomi.Kineserne lettet fordi et gammelt,slitt offentlig eid stålverk kan gjenoppstå som en moderne bedrift.Med utenlands kapital og teknologisk kompetanse.

Ærverdig gammel familie

Et sted befinner den styrtrike og etter hvert risikovillige rederarvingen Peter T. Smedvig seg. Det er hans som skal spytte mest penger inn i prosjektet. Han skal bli deleier i et norsk-kinesisk stålverk. I såpeversjonen befinner han seg på den andre siden av kloden denne kvelden. Han leser papirer bak et ruvende skrivebord. I bakgrunnen henger oljemalerier av mektige menn. Peter T. tilhører en ærverdig og gammel Stavanger-familie, med navn som klinger av stolt og tradisjonsrik norsk kapitalisme. Han har allerede klare beregninger som viser framtidige gevinster fra investeringene i Kina. Bak milliardformuen til Smedvig-familien finnes skip og olje. Nå handler det om Kina. Og om stål! Landet skaper en kriblende fornemmelse hos investorer og gründere verden over. Kina er mulighetenes marked. Kina er farlig. Ukjent. Men også løfterikt. Med mulighet til svimlende fortjeneste – og sviende tap.

Derfor er Peter T. villig til å åpne lommeboka og igjen sende pengene sine ut i ukjent farvann. Shawan er et lite lokalsamfunn i Leshan, og har omtrent like mange innbyggere som Stavanger. Shawan betyr elvedelta. Det er et vakkert sted hvor noen har funnet på å bygge stygg tungindustri. Den neste episoden i såpeserien om Scanas Kinaeventyr kunne ha foregått her. I en leilighet i en av gråbeingårdene som eies av det lokale stålverket sitter en arbeiderfamilie og spiser middag. Leiligheten er enkelt innredet og langt på vei nedslitt. De skravler og ler. Det er fuktig og varmt i lufta. Gjennom det åpne vinduet kan de se de ruvende fabrikkpipene. På stålverket noen hundre meter lenger borte i gaten jobber kveldsskiftet i den kvelende varmen. Men fabrikken gir trygghet. Den er den store risbollen av jern. Sikre penger. Medisiner. Pensjon. Billig leilighet. Fabrikken gir tilhørighet. Identitet. Danwei, arbeidsenheten. Hele slekter i Shawan er knyttet til stålverket. Det er grunnstammen i hverdagen. 4500 personer jobber her. Den er en viktig arbeidsplass og en hjørnesteinsbedrift i det lille lokalsamfunnet.

Kommunistene privatiserer

Men risbollen av jern har sine svakesider. Den passer ikke inn i den internasjonale konkurranseøkonomien. I fortellingen om Scana i Kina bør vi ha med en liten, men viktig sideberetning. Vi kjører film: Beijing1997. Høst. Det er den gylne årstiden i Kinas hovedstad. Ikke forvarm, ikke for kald. De store poppeltrærne har ennå ikke sluppet bladene. Ettermiddagssolen gir varme til murene rundt det gamle palassområdet, og i de smale sidegatene sitter gamle menn og drikker te og spiller majong. I en stor lukket bygning på vestsiden av Den himmelske freds plass er toppene i det kinesiske kommunistpartiet i ferd med å legge siste hånd på en storstilt plan. Risbollen av jern skal knuses! Kinas enorme statsindustri skal effektiviseres, -privatiseres, konkurranseutsettes. Gamle privilegier skal vekk. Noen bedrifter skal selges eller avvikles. Vedtaket på den 15. partikongressen skal for alvor sette fart i omstillingene i den gigantiske statlige sektoren.

– Kast statsbedriftene ut i den markedsøkonomiske sjøen, oppfordret Gao Shangquan, viseminister i rådet for omlegging av statsindustrien. Han snakket om over trehundretusen bedrifter og de store statlige monopolene for blant annet telekommunikasjon, post og jernbane. Det er høst og høysesong forturister i den kinesiske hovedstaden. I Folkets store sal meisler partipampene ut planer som vil berøre hverdagen til millioner av kinesere. Og gjøre det mulig for Peter T. å bli majoritetseier i et stålverk i hjertet av Kina.

Råkjøring i Sichuan

Jeg er på vei til Shawan. Gjennom Sichuans vidstrakte bondelandskap. Mitt reisefølge i bussen er førsteamanuensis Jan Johnsen fra høyskolen i Oslo. Han skal gjøre forarbeid til en miljøreise og vil gjerne se det norsk-kinesiske stålverket. Vi har latt oss friste av muligheten til å reise lokalt. Jeg blar i gamle notater om Scanas Kinasatsing. Stålverket er et joint venture selskap hvor norske Scana har 60 prosent av eierandelene, lokalmyndighetene i Leshan 30 prosent og et investeringsselskap tilknyttet Verdensbanken ti prosent. Jeg gir opp å lese. Vi har forlengst lagt motorveiene bak oss. Veien er tettpakket med kraterlignende hull og buss-sjåføren kjører som en villmann. Han har rambosolbriller, oppbrettede buksebein og et djevelsk flir om kjeften. Kona eller er det kjæresten, sitter i setet foran. En smellvakker bondetuppe sender treffsikre spytt klyser ned i bussdørken og oppmuntrende glis til sjåførramboen hver gang han vrenger bussvraket over i venstre kjørefelt og passerer et annet kjøretøy. Det går litt tid før jeg oppdager mønsteret. Rambo kappkjører med andre buss-kolleger! En slags avansert form for landveiskappløp. Heisom det går. Med livet som innsats. Rambo er best! Han tar alle sjanser. Vi vinner! Vår buss kommer først fram til buss-stasjonen i Leshan.

Over fartsgrensen

Scana har også kjørt fort. Med høyrisiko og uten setebelter.Historien om Scana Lesha handler blant annet om sviende tap,økonomiske misligheter, ukultur,sparking av udugelig toppledelse,trusler om politianmeldelse, rasjonaliseringerog masseoppsigelser og3500 familier som mistet inntektsgrunnlaget nærmest over natta. Til sammen sure 110 millionerkroner har eierne svidd av i forsøkene på å gjøre smelteverket i Leshan lønnsomt.I fjor snudde trenden og selskapet tjente penger for første gang. Fra å tape over 10 millioner kroner i2002 tjente selskapet 4 millioner i 2003. 150 overflødige arbeidere

Neste morgen kjører vi lokalveien til Leshan Machinery Ltd. Shawan ligner på mange måter Sauda eller Odda for 40 år siden, forteller Leif Næss, en av Scanas ryddegutter og selskapes representant ved bedriften. Det er vanlig med hele familiestrukturer i arbeidsstokken. De brutale masseoppsigelsene av flere tusen ansatte kom som et jordskjelv i lokalsamfunnet. I dag har Scana Leshan rundt 900 ansatte. 758 er fast ansatte og 150 er midlertidig knyttet til virksomheten. – Vi kunne gjort den samme jobben med kanskje 600 ansatte, sier Leif Næss. – I et land som Kina, hvor det er stort overskudd på billig arbeidskraft er det også et mål å holde folk i arbeid, sier nordmannen. I Norge ville et smelteverk som dette neppe hatt mer enn 150 ansatte, mener han.

Lønn for strevet?

Et årsverk i Norge koster i gjennomsnitt rundt 20 ganger mer enn et årsverk i Kina. En ufaglært arbeider ved Scana i Leshan tjener 1000-1200 kroner i måneden. En erfaren arbeider fra 1500 til 1800 kroner og en faglært computeroperatør 2200 kroner og en ingeniør fra 2000-3000 kroner i måneden. Tallene er oppgitt av Scana. Sammenlignet med lønnsnivået ellers i området kommer Scana bra ut. Jeg kjenner til norske virksomheter i Shanghai-området som betaler sine ufaglærte ansatte halvparten av det stålverksarbeiderne i Shawan oppnår.

Vinnere og tapere

Scana har klort seg fast i Leshan. Kina trenger stål. Driften ved Scana Leshan Steel Machinery har effektiv tilpasset seg konkurranseforholdene i et globalt metallmarked, og snart kan aksjonærene høre den liflige lyden av overskudd som langsomt risler inn på kontoene. Men 3500 familier i lutfattige Shawan er uten inntekt, uten sosial sikkerheter. I et landskap av smog, skitne elver, støvete fabrikkhaller, men også frodige og grønne åkerlapper med soya og ris, går bøndene langsomt bak sine vannbøfler slik de har gjort i tusenvis av år. Nei ikke helt, på baklomma ligger en mobiltelefon ladet med kvikke plystrende polyfoniske ringetoner. I sin representasjonsleilighet på Scana Peak spiser norske Leif Næss brunost. Han drømmer om nye kontrakter – og en hvit jul med familie og venner hjemme i Norge.

Kategorier:Magasin

Stikkord:Kina