Pudong skyline, sett fra The Bund, Shanghai, foto: Leniners/Flickr CC

( Arkivartikkel september 2002, tidligere publisert i Magasinet Folkevett)

En forbruksrevolusjon ruller over Kina. De glitrende veksttallene og de nye mulighetene begeistrer den voksende kinesiske middelklassen. Miljøeksperter i øst og vest frykter et økologisk sammenbrudd med store ringvirkninger som følge av det økonomiske hardkjøret.

Ved innkjøringen til den kinesiske millionbyen Ningbo i Zhejiangprovinsen ruver en gigantplakat av landets president, Jiang Zemin. I bildet på megaplakaten står han i et malerisk og utopisk bylandskap.

Med hånden løftet til hilsen forsikrer Kinas president at landet under kommunistpartiets vinger går en rik og strålende framtid i møte. Velkommen til Ningbo!
Ningbo er ingen utopi-by. I følge «The Rough Guide», en av de store internasjonale reisehåndbøkene for unge ryggsekkturister, er den gråbrune havnebyen knapt verdt et besøk. De fleste utlendingene som kommer hit er da heller ikke turister på jakt etter det opprinnelige Kina, men forretningsfolk med tilknytning til en av de mange nye bedriftene som har latt seg lokke av kvalifisert og billig arbeidskraft og av de gunstige etableringsbetingelsene i området.

De siste årene har den gamle havnebyen ved utløpet av Yuyao og Yong-elva opplevd en rekordartet økonomisk vekst i likhet med mange av de andre spesielle økonomiske sonene i landet. Langs Kinas sørlige kyst ligger de kinesiske vekstområdene på rekke og rad – millionbyer med navn de færreste på våre breddegrader knapt har hørt om: Wuxi, Fuzhou, Xiamen, Wenzhou, Shantou og Shenzhen. Sammen med de aller største byene og med Shanghai som den aller viktigste, utgjør de grunnmuren i det nye vekst-Kina.
Etter 1992 har Kina opplevd en forbrukseksplosjon og flom av vestlige produkter inn i landet.

En flom fra vest

Tenåringsjentene som skravler i vei i sine fargerike mobiltelefoner og slurper nuddelsuppe på en av de lokale hurtigmatrestaurantene i sentrum av Ningbo tilhører den unge generasjonen kinesere som med stor selvfølge omgir seg med vestlige statussymboler, klær og musikk.
Kina har raskt utviklet seg til en nasjon av mobiltelefonbrukere. In-gen land i verden omsetter så mange mobiltelefoner som Kina. Også mange andre av de rimeligste forbrukervarene er i ferd med å bli allemannseie. En undersøkelse fra slutten av 90-tallet viser at 90 prosent av husholdningene har TV-apparat og selv 84 prosent av familiene på landsbygda har fjernsyn i huset. I byene har rundt 70 prosent kjøleskap, 82 prosent har vaske-maskin. Selv om te fortsatt er den dominerende drikken, suser Cola-drikkene opp som den foretrukne tørsteslukkeren blant unge i byene.

Da den brune sukkerdrikken ble introdusert i Kina med massiv reklamestøtte slapp erkekapitalistene fra Atlanta å slåss mot store etablerte innenlandske mineralvannsprodusenter. De fantes knapt. Under hele Mao-perioden fram mot midten av 70-tallet eksisterte det bare et mineralvannsmerke som ble distribuert i det nasjonale markedet. Det øvrige var lokale og superlokale merker. Maos livlege, som har gjort boksuksess ved å brette ut formannens intime hverdagsliv for et internasjonalt publikum, avgir intet voyeuristisk bidrag om den store formannens forhold til sukkerdrikker. Han lar oss imidlertid få vite at Mao aldri pusset tennene, men gurglet munnen med grønn te. Noen dypere interesse for å utvikle en slagkraftig proletarisk brusindustri lar seg vanskelig lese ut av av Marxist-leninisten Mao Zedongs tanker – verken i teori eller praksis.

Derimot pakket Coca-Cola konsernet pent koffertene og forlot på oppfordring det nyrøde Kina umiddelbart et maktovertakelsen i 1949. Da Deng Xiaoping satte døren på gløtt for utenlandske selskaper i 1979 lot de amerikanske Colaguttene seg ikke be to ganger. Som første konsern med røtter i USA slapp de sine varer inn i det nyåpnede kinesiske forbruker-markedet. I følge en ny rapport (2000) fra Qinghua-universitet i Beijing og i South Carolina- universitetet i USA, er Colakonsernet deleier i 24 tappeanlegg gjennom såkalt Joint Venture samarbeid med kinesiske eiere. I tillegg har selskapet nylig etablert et heleid produksjonsanlegg i Shanghai som skal produsere det siruplignende og ekstremt hemmeligholdte grunnkonsentratet som er nødvendig for å lage Coca Cola. Samlet sysselsetter Coca Cola 14000 mennesker direkte og gir næringsgrunnlag til 400000 andre som inngår i kretsen av underleverandører og støttespillere. I følge rapporten om Coca Cola i Kina er mange av de Colasysselsatte tidligere overflødige fra landbruket eller statsindustrien.
De amerikanske hurtigmatkjedene var ikke fullt så kjappe på labben som kollegene i brusbransjen da de nye etableringsmulighetene bød seg. Amerikanske Kentucky Fried Chicken var først ute og åpnet den aller første vestlige hurtigmatkafeen i Kina i april 1987. I dag ligger KFC i knivskarp konkurranse med erkerivalen McDonald’s om å være den ledende leverandør av vestlig gatekjøkkenmat til kineserne. McDonald hadde i 2002 rundt 430 restauranter i Kina og planlegger å åpne 122 nye. Selskapets internasjonale ledelse slår fast at Kina nå er et av McDonald’s hovedmarkeder i verden. For øyeblikket konkurrerer minst fem store amerikanske, kinesiske og japanske hurtigmatkjeder om Kinas voksende appetitt for kjappe måltider.
Som en følge av stadig bedre økonomi er hele det kinesiske kostholdet i bevegelse.
Produksjonen av frossenmat har tatt kraftig av og er i dag et gullkantet markedsområde.
Europeiske produsenter av heiser som Schindler og Krupp-Thyssen har nå sitt største markeds-po-tensiale i Kina hvor nye høyhus og skyskrapere skyter i været i voldsomt tempo.
Kina er ikke bare en produsent av varer til det internasjonale markedet. Mer og mer får nye produkter og tjenester fotfeste i tråd med vaner og livsstil som er i kraftig forandring.

Åndelig forurensning

Den vestlige livsstilen og de vestlige merkevarene har ikke fått innpass i den kinesiske folkerepublikken uten en viss motstand. Partiveteranene var i sjokktilstand da den første forbrukerbølgen rullet over Kina tidlig på åttitallet. I 1983 lanserte de en motkampanje mot «åndelig forurensning». Lederartiklene i de partistyrte avisene mante til nøkternhet og offervilje og angrep de som «blindt kopierte den vestlige livsstilen». De unge som begjærlig kastet seg over vestlige klær og symboler ble beskyldt for å være naive og tro at «selv månen er rundere i vest». Til tross for påstander om ekstragavanse og hedonisme hjalp kampanjene lite. I 1984 rykket Deng Xiaoping ut for å forsvare reformprossessen.
– Det er tull å tro at jo fattigere vi er, jo mer revolusjonære er vi, hevdet mannen som rødegardistene noen år i forveien hadde skjelt ut for å være «en trofast vandrer på den kapitalistiske veien».

Men flommen av vestlige varer og vaner lot seg ikke stoppe av kampanjene. Etter at en sjokkert verden i 1989 så at arbeidere og studenter ble meiet ned og drept på den Himmelske freds plass og i gatene omkring, gikk Kina inn i en midlertidig isolasjonsfase. Men det varte ikke lenge. I 1992 la den snart 90-år gamle partihøvdingen Deng Xiaoping ut på sin berømte reise til de spesielle økonomiske sonene i sør-Kina i et forsøk på å bringe reformprossessen og utviklingen på skinnene igjen. Partikongressen ga det samme året støtte til en politikk som innebar mer markedsliberalisme i den kinesiske økonomien. Responsen var voldsom. De neste to årene ble det etablert over 10000 økonomiske soner i Kina og i det fjerne blinket et mulig medlemskap i Verdens Handelsorganisasjon som lederne bak de høye murene i Zhongnanhai, regjeringen og parti-elitens tilholdssted i Beijing – både fryktet og så fram til.

Ustyrlige internett?

Ikke alt vesten kan by på er velkomment i Kina. Pornografisk materiale og vestlige liberale ideer som flyter på den elektroniske motorveien har blitt en hodepine for myndighetene. Det samme gjelder satelittfjernsyn og andre elektroniske medier. Selv om landet har åpnet for stor økonomisk frihet og den jevne kineser har fått betydelig større armslag og personlig frihet – har myndighetene fortsatt et stort behov for kontroll.

«Markeds-leninisme og ikke marxist-leninisme», har Kina-journalisten og forfatteren Nicholas D. Kristof gitt som karakteristikk på situasjonen i Kina.
Behovet for å regulere den inngående strømmen av materiale over internett har gjort at myndighetene jevnlig har lansert »slå – hardt-kampanjer».
Liu Weifang er et eksempel på dette. I juni 2001 ble han fengslet for 3 år fordi han deltok på åpne diskusjonsforum med innlegg som angrep og ærekrenket kommunistpartiet.
I den samme perioden hjemsøkte politiet 58000 internettkafeer over hele Kina. Omkring 2000 ble stengt og ytterligere 6000 fikk midlertidig kuttet forbindelsene til nettet.
Det er særlig pornografisk materiale, åpen politisk opposisjon som kan undergrave maktposisjonen til kommunistpartiet og hjemmesider med tilknytning til ekstreme religiøse sekter som myndighetene er interessert i å fjerne og begrense. Ekstreme religiøse sekter er i denne sammenheng identisk med den bannlyste Falun-Gong-bevegelsen. Enhver som blir knepet i å laste ned stoff fra Falun Gong bevegelsens hjemmesider, enten hjemmefra eller fra en internettkafe, risikerer umiddelbar varetekstfengsling og streng straff, hevder den britiske avisen The Guardian.

På samme måte har regjeringen ønsket å blokkere kinesernes tilgang til noen av de mest Kina-kritiske utenlandske nyhetsmediene. Nyhetsorganisasjonene selv påpeker vilkårlig blokkering.

For eksempel er Taiwan-regjeringens hjemmeside blokkert, men Tapei News, aktivt talerør for øysamfunnets uavhengighet, er tilgjengelig for kinesiske internettbrukere.
Den Hong Kong-baserte South China Morning Post fordømmes av konservative Beijingpolitkere for sin mangel på partilojaliteet, men avisen kan leses på nett sen kveldstid og på natten.

Amerikanske nyhetsmedier blokkeres også inkonsekvent. Tilgang til New York Times og Washtington Posts nettutgaver har i perioder blitt blokkert av myndighetene, men ikke Herald Tribune International som eies av de to nyhetsorganisasjonene og som står for den mest gjennomførte nyhetsdekningen fra Kina.
Men de unge webbrukere finner snikveier. Med hjelp av mellomstasjoner (såkalte proxyservere) logger de seg inn på forbudte utenlandske nettsteder. Den britiske Guardian-journalisten John Gittings som er stasjonert i Shanghai forteller om eksempler på unge nettbrukere som betrakter dette som en avansert «katten-og musa» lek og som åpenlyst skryter av hvordan de lekent og lett hopper fram til det de selv ønsker på nettet.

The big big apple

Kontroll og fast grep fra myndighetene skremmer ikke den internasjonale kapitalen bort fra Kina. Snarere tvert om. De fleste er her for å tjene penger og har for lengst lært seg ikke å plage kommunistpartiet med prat om menneskerettigheter eller demokrati.
– De færreste forventer at vi skal øve press på myndighetene i USA eller Europa for å få dem til å endre politikk. Hvorfor skal vi komme til Kina med løftet pekefinger, spør en skandinavisk forretningsmann som har jobbet i Asia i en årrekke.
Det er det hurtig voksende forbrukermarkedet, overskuddet av billig og godt kvalifisert arbeidskraft og sosial stabilitet som lokker stadig flere vestlige virksomheter til å flytte produksjonen sin til fastlands-Kina. I virkeligheten handler det om åp-ningen av det siste store markedet i verden, mener analytikerne i de store internasjonale selskapene som nærmer seg Kina med samme utålmodige begeistring som barn på vei til et varehus fullpakket med søtsaker.
De globale kremmerne har alltid følt en nærmest ekstatisk tiltrekning til det voldsomme markedspotensiale «riket i midten» kan by på. Nøkkeltallene som beskriver de ulike kinesiske delmarkedene og regionene kan få det til å svimle for de fleste som jakter på salgsvolum og omsetning. Det folkerike området langs Yangtze-elva utgjør et mulig framtidig megamarked.

Folketallet i regionen nærmer seg 400 millioner, betydelig mer enn hele USA samlede befolkning.
– Blir dette verdens største regionale marked i det 21. århundre, spør den norske forfatteren og mangeårige Asia-korrenspondenten, Gunnar Filseth, i boken «I Yangzidragens rike».
Området rommer 85 byer som alle kan konkurrere med Oslo i innbyggerantall, blant disse er det 35 millionbyer, med Shanghai (13 millioner) og Chongqing (32 millioner) som de største.

Chongqing med sine over tretti millioner innbyggere er verdens største bysamfunn.
Det er naturligvis lett å la seg blende av de voldsomme tallsstørrelsene og glemme de mange be-grensningene som det kinesiske samfunnet fortsatt rommer. Et sammenknyttet regionalt marked langs Kinas største vannvei, den utstyrlige Yangze-elva, er foreløpig bare en fiksjon. Området rommer både et lite mindretall nyrike, en hurtig voksende middelklasse og et flertall med tilknytning til landbruket med svært begrenset kjøpekraft.

Slike begrensninger glemte trolig bilindustriens kvinner og menn da de nærmet seg Kina midt på 80-tallet. I denne tidlige fasen av Kinas økonomiske reformere trodde åpenbart mange i bransjen at salget av biler til kineserne ville vokse like inn i himmelen. Slik gikk det ikke. Bilbransjen forregnet seg grovt. De aller fleste vanlige kinesiske familier måtte nøye seg med å betrakte de rullende statussymbolene på avstand.

Det er fortsatt situasjonen. I følge en artikkel i China Daily i oktober 2001 hadde knapt 10 prosent av husholdningene i Beijing egen bil til disposisjon. I mange andre byer er biltettheten langt lavere og i mange tilfeller er ikke mer enn 3 til 5 prosent av familiehusholdningene bileiere. Mer nøkternt anslår nå den internasjonale bilindustrien at omkring 2010 vil høyst 20 millioner kinesere være i stand til å kjøpe en liten bil.

I første omgang har trolig mange av familiene som har fått del i velstandsveksten, ny bolig – og ikke bil – som førstevalg. Det kan framtidige generasjoner kanskje være glad for. Et bilbruksmønster i hele Kina på amerikansk nivå vil gjøre at landet alene vil måtte legge beslag på mer enn hele verdens samlede oljeproduksjon (2000-nivå) hevder Lester Brown i World Watch Institute i Washington.

Dessuten mener det høyt respekterte vitenskapsakademiet i Beijing at utviklingen av massebilisme i Kina kan kreve så store arealer at det vil komme i uforenlig konflikt med matvareproduksjonen. Naturen har ikke tildelt Kina dyrkingsarealer i forhold til det store folkeantallet. Mens landet skal fø 22 prosent av verdens befolkning har det bare 7 prosent av klodens dyrkbare jord. De begrensede dyrkingsressursene er ikke bare under press fra et stadig mer velutviklet nettverk av motorveier. I tillegg er over hundre millioner mennesker på vandring fra den lutfattige landsbygda – med bare et brennende ønske – å skaffe seg plass i et privilegert bysamfunn med sikker inntekt, ny bolig og bil.

George Fisher, toppsjef i Eastman Kodak har billigere varer å tilby kinesiske forbrukere. Han har regnet ut at om kineserne på fastlandet brukte like mye film som sine landsmenn på Taiwan ville verdens samlede filmforbruk øke med 50 prosent. Det er tall som får dollartegnene til å blinke i øynene til globale kapitalister.

En undersøkelse foretatt av Deloitte & Touche viser at nesten 80 prosent av topplederne som ble spurt trodde at Asia ville oppnå den sterkeste økonomiske veksten fram mot 2005. Nesten halvparten mente at verdensdelen ville være den viktigste kilden til vekst for selskapet de bestyrte. Bare 35 prosent mente USA ville være det markedsområdet hvor virksomheten ville hente ut de største gevinstene i framtiden.

De nye heltene

Å tjene penger har igjen blitt et ideal i Kina. I følge offisielle beregninger finnes det omkring 10 millioner millionærer i landet. Siden reformene tok av for alvor etter partikongressen høsten 1992 har det vokst opp en stor privat sektor. Det er uenighet om hvor stor den er. De mest optimistiske beregningene viser at det finnes over 30 millioner private virksomheter med over 70 millioner ansatte. Mer nøkterne anslag viser et betydelige lavere antall.
For 30 år siden, da kulturrevolusjonen herjet landet, var all privat næringsvirksomhet forbudt. Selv uskyldig kremmervirksomhet kun-ne bli straffet med fengsel og utstøting av det gode selskap.

Utviklingen siden har vært eks-plosiv. Da kommunistpartiet med partiveteranen Deng Xiaoping i spissen avskaffet folkekommunene og delvis åpnet for privat forretningsvirksomhet knappe tre år etter Maos død, tok det ikke lang tid før de gamle revolusjonære heltene fikk konkurranse. «Se på Lei Feng!» sa Maos propagandamakere og pekte på en ung og uselvisk soldat som ble dyrket som et opphøyd kommunistisk ideal. «Se på Sun Guiying!» proklamerte Beijing Daily 30 år seinere og pekte på en spe bondejente som ble omtalt som den «første representanten for bonde-Kina som kjøpte bil». Gjennom oppdrett og salg av kyllinger hadde hun skaffet seg tilstrekkelig kapital til å anskaffe seg det sjeldne statussymbolet på fire hjul. «Hun kan nå kjøre rundt i sin nyanskaffede sølvgrå Toyota og sikre seg enda flere forretningsavtaler», skrev avisen som i samme åndedrag omtalte driftige Guiying som «Zhuang Yuan», en ærestittel fra det gamle Kina som ble gitt til konfutsianske akademikere med høyest grad av utdanning.
En annen bondejente, 18 år gamle Wang Zhaomei ble etter sigende rik ved å selge avskårne blomster. Etter at historien om den suksessrike blomsterselgeren ble kjent gjennom avisene mottok hun hundrevis av brev og over 70 besøk daglig av nysgjerrige som håpet å riste av henne oppskriften på den økonomiske suksessen.
En askeladd-beretning fra Shenyang i den nordkinesiske Liaoning-provisen er også rørende. Den handler om småbonden Liu Xigui som møysommelig hadde bygd opp sitt eget transportfirma med over 600 lastebiler i stallen. Startkapitalen til sitt første skranglete kjøretøy hadde den foretaksomme bonden blant annet fått ved å selge sitt eget blod! I tillegg oppfylte Liu enda flere av kravene til en god kapitalistisk arbeiderhelt. Etter hvert som lommeboka gradvis ble fylt opp med knitrende sedler ga han bort en halv million kroner til lokale skoler og lokale velferdsorganisasjoner.

Den nye eliten?

Knapt nok noe annet sted i Kina merkes pulsslagene fra den økonomiske veksten bedre enn i Shanghai. Langs paradegaten Nanjing Lu flyter en strøm av kjøpelystne.
Rundt 40 millioner kinesere er registrert som aksjeeiere; mange av dem bor i Shanghai. Hver tredje voksne innbygger i byen deltar i den nye nasjonalsporten og har investert penger i verdipapirer og aksjefond.

Pudong, den flunkende nye skyskaperbyen i Shanghai er et forsøksfelt for finansielle reformer. Omkring 70 finansinstitusjoner har etablert seg her, deriblant 32 utenlandske banker. Dette er det mest fortettede finansmijøet i Kina med unntak av Hong Kong.

Innen 2005 skal Shanghai være et senter for Asia-regionen og innen 2010 håper byen å ha innta rollen som et internasjonalt finanssenter på linje med Tokyo, London og New York.
Shanghai-regionen er også en av de mest aktive utklekkingsområdene for nyrike i Kina.

Et omstridt spørsmål er om de skal få være medlemmer av det ekslusive kommunistpartiet med omkring 60 millioner medlemmer ut av en befolkning på nærmere 1.3 milliarder mennesker. Spørsmålet har trolig utløst strid mellom venstrefløyen i partiet og de reformvennlige. Alt tyder på at partikongressen til høsten vil åpne for at Kinas finanskonger og suksessrike private entreprenører kan få være med i partiet.

Det økologiske marerittet

Kampen om klodens økologiske sjebne vil stå i Asia, mener mange av miljøforskerne som er knyttet til både vestlige og asiatiske forskningsinstitusjoner.
De frykter – trolig med rette – at det økologiske fundamentet ikke vil bære dersom folkerike nasjoner som Kina og India tilegner seg forbruksvaner som lenge har vært forbehold velstående amerikanere og vest-europeere.
– Fei for egen dør først, synes å være det kinesiske svaret til vestlige politikere og eksperter som er bekymret på kineserne vegne. Som deltaker i internasjonalt miljøarbeid har Kina og mange andre utviklingsland hatt liten sans for den vestlige pekefinger.
– Men til tross for at bærekraftig utvikling for lengst også har blitt et honnørord hos lederskapet i Beijing, virker det som om forestillingen om Kinas rett til å utvikle først og rydde opp seinere har klort seg fast hos kineserne, hevder den britiske Kina-eksperten Graham Hutchings. Siden både USA, Japan og Europa først sørget for økonomisk vekst, og deretter ga seg i kast med å rette opp de verste miljøskadene, bør Kina også få lov til å gjøre det samme, er den praktiske holdningen til kineserne, hevder Hutchings.
Men Kina har mye å tape på at landet utsettes for en økologisk katastofe. Det er naivt å påstå at kineserne og de kinesiske myndighete tar lett på dette. Spøken om å flytte hovedstaden Beijing til et annet sted har alvorlige undertoner. Den politiske eliten som bor i byen kan selv merke hvordan ørkenen spiser seg stadig nærmere bygrensen. I noen områder ligger sanddynene ikke mer enn 70 kilometer fra byens yttergrenser.

Derfor har myndighetene satt i gang massive treplantingstiltak. Det jaktes også på utvikling av nye energi-kilder, men det monner lite i den store sammenhengen. For å holde det økonomisk vekstlokomotivet på skinnene inn i det 21. århundre må fortsatt kineserne basere seg på den energikilden de har mest av – billig, men forurensende brunkull. For å holde den økonomiske veksttakten på tilstrekkelig nivå – minst 5 prosent per år – er det nødvendig å tredoble bruken av slikt kull fram til år 2010.

Det store kappløpet

De økonomiske ekspertenes meninger om Kinas framtid er delte. De mest pessimistiske spår landet en dyster framtid med sosial uro, massearbeidsledighet og økonomisk stagnasjon. Lengst går kanskje den kinesiske forfatteren og økonomen Gordon Chang. I sin nye bok «The coming Collapse of China», gir han de kinesiske makthaverne maks 5 års resterende levetid. Men et flertall av verdens økonomiske spåmenn ser ut til å samle seg omkring et langt mer positiv konklusjon: Landet står overfor store sosiale og økologiske utfordringer – men det er også mange andre positive krefter som spiller inn. Dersom lederne i Beijing makter å lose landet gjennom de neste 10 til 15 årene med omstilling og brottsjø ligger veien trolig åpen for at Kina igjen kanskje kan innta plassen som en økonomisk supermakt.

Kategorier:Forbruk, Kina, Magasin