I Chengdus gamle folkepark – i skyggen av de eldgamle løvtrærne utøver de innfødte den langsomme kunsten å drikke te.

Tedrikking har en flere tusen år lang tradisjon i Kina. Besøker du Chengdu den historiske hovedstaden i den folkerike Sichuanprovinsen er et besøk i et av byens mange tehus verdt å ta med seg.

For te er ikke noe man slurper i seg i all hast. Teen er den langsomme drikken. Den skal nytes med andakt og respekt.

Neppe noe annet sted i Kina er tedrikke-kunsten så utbredt og utøvd som i den sichuanske provinshovedstaden Chengdu. – Kina har de beste tehusene i verden, og Chengdu har de beste tehusene i Kina, sier et lokalt ordtak.

Mange områder og byer vil nok ha hevd på å være episenteret for den kinesiske tedrikke-kunsten. Den finnes i et utall regionale og lokale varianter.

Hvor vuggen for tekulturen finnes, vet neppe noen. I følge en gammel legende var det en av de førhistoriske legendekeiserne som først fikk smaken på te. Vinden førte tilfeldig noen ferske teblader opp i koppen hans med rykende varmt vann. Keiseren likte den behagelige aromaen som tebladene laget og nippet forsiktig til koppen. Dermed var det gang.

Siden ble teen den kinesiske nasjonaldrikken framfor noen annen og tedrikkingen utviklet seg gradvis til en kunstart. Tehusene er for mange kinesere, det som puben er for britene, mener mange. Chengdu kan trolig skilte med en tetthet av tehus som overstiger de fleste andre steder i teens hjemland.

-Teen er oppfunnet med henblikk på stillferdige sammenkomster, likesom vinen er oppfunnet for høirøstede selskaper”, hevdet Lin Yutang i sin bok ”smilende livskunst” fra 1937 og fremhever i samme åndedrett også tobakksrøyking som et viktig og sentralt nytelsesrituale knyttet til det langsomme og gode livet.

Teen skal ikke nytes i en hver sammenheng. Og slett ikke samme med hvem som helst. Te er drikken for de lavtmælte stundene sammen med virkelig gode venner eller i ensom meditasjon mens man betrakter et vakkert landskap eller lytter til lyden av forsiktig regn mot vindusruten.

Jeg nyter min te i ensomhet.Heten fra dampende varme bygater har drevet meg hit til de svalende skyggene i Folkeparken. For te er en utmerket tørstedrikk, men den skal være laget av de grønne tebladene, mild i smak og lys gul i farge, og ikke svakt bitter og rødlig som den sorte teen som er tilberedt av fermenterte teblader. Den skal heller ikke være tilsatt sterke smaker av frukt og blomster, men en anelse sjasmin eller kanel er tillatt.

Jeg bestiller en kanne av den lokale sjasminteen, den er populær blant lokalbefolkningen og tilsetningen av sjasminblomst er dempet og behagelig.

Det er midt på dagen i Chengdus folkepark. De fleste besøkende er lokale pensjonister som
nipper langsomt til tekoppene og spiller kort eller den populære kinesiske varianten av sjakk – mahjong. Andre tar seg en høneblund . Noen leser aviser som kan lånes og som er festet til et stort stativ . Noen dresskledde forretningsmenn snakker vennlig sammen. Tehusene i byen er en velkjent arena for nettverksbygging og utvikling av forretningsfelleskap. Eller for konfliktløsning.

I følge Jung Chang, forfatteren av den internasjonale bestselgeren ”Ville svaner – tre døtre av Kina” oser de lokalel tehusene i byen av atmosfære og tradisjon. Hun bodde selv en del av oppveksten sin i Chengdu. ” Et Sichuan-tehus er et enestående sted”, skriver hun. ”Det ligger gjerne omgitt av en bambuslund eller under dekket av svære trekroner. Rundt de lave, firkantede trebordene står det bambusstoler med armlener som utstråler en svak duft etter mange års bruk”.

Den svake duften fra de gamle bambusstolene og skyggen fra de gamle trærne setter en ekstra spiss på min ensomme teseremoni under de langsomme formiddagstimene i Chengdus folkepark. For tid og sted er avgjørende når te skal nytes. Lin Yutang med sin usvikelig sans for gamle kinesiske tradisjonene mente det lå godt til rette for tedrikking

Når hjertet og hendene er ledige.
Når en er trett efter å ha lest dikt.
Under samtale til langt på natt
Når en lytter til sang.
Når dagen er klar og vinden mild
På en dag med små regnskurer.
I en malt båt nær en liten trebrygge.
I en skog av høie bambus.
En sommerdag i en paviljong med utsikt over lotusblomster.
Når et selskap er slutt og gjestene er gått.
I et rolig, bortgjemt tempel.
I nærheten av berømte kilder og merkelige klipper.

Ved siden av vann, er te den mest brukte drikk i verden. Kineserne har nytt sin te i flere tusen år, men først tidlig på 1600-tallet introduserte hollenderne teen i Europa. Men fart på den europeiske tetradisjonen ble det først da den britiske botanikeren og ”tetyven” Robert Fortune
utføre avansert landbruksspionasjee ved Kinas teplantasjer. Inntil da var tedyrkingen en vel bevart hemmelighet trygt innelukket bak den kinesiske mur.

Fortun lærte seg mandarin, han anla den typiske mansjuriske hårpisken som var utbredt under det siste keiserdynastiet og han brukte konsekvent kinesiske tradisjonelle klær. Ble han spurt om sitt ikke-kinesiske utseende svarte han at han tilhørte en etnisk minoritet og hadde opprinnelse i en fjerntliggende provins.

Etter flere års iherdig innsats forlot Fortune Kina. Med seg hadde han flere tusen teplanter, store detaljkunnskaper om tedyrkingens hemmelighet og ikke minst en håndfull godt betalte kinesiske hjelpere og te-eksperter.

Kunnskapene Robert Fortune bragte med seg fra Kina la raskt grunnlaget for britisk teproduksjon i India og på Ceylon. Britenes te-suksess i Darjeling, Assam og på Ceylon skyldes kunnskapene til Fortune og tekongene Thomas Lipton og Thomas Twining kan takke den britiske”tetyven” for sin store formue og handelssuksess.

Muligens klarte ikke britene å knabbe den kinesiske te-magien. Min milde sjasminte i Chengdus folkepart som er laget av sesongens ferskeste blader kan vanskelig sammenlignes med den masseproduserte poseteen.

I følge en gammel kinesisk tradisjon skal teen plukkes tidlig om morgenen under en klar gråblåhimmel, ”mens luften omkring fjelltoppene er lett og gjennemsiktig og duggens duft ennu stiger fra bladene”. Da vil,mente de gamle kineserne,tebladene bære med seg aromaen av det tidlige morgendukket helt fram til den nytes. Duggen er ikke uten betydning. Den er ”himmelens saft som utgytes når yin og yang forenes i elskov om natten”. Den virker livsforlengende og har en magisk virkning.

Har eliksiren og himmelsaften fra de duggvåte tebladene virket på den tannløst smilende gamle mannen ved nabobordet i skyggen av de lauvtunge piltrærne i Folkeparken, eller meg selv som finner selskap i en halvannen uke gammel utgave av Aftenposten?

Vi løfter tekoppene samtidig – ikke for en skål, man skåler ikke med en tekopp, vi drikker og slurper langsomt. Min bordnabo smiler og sender et bekreftene blikk som om vi tilhører et hemmelig internasjonalt brorskap. De langsomme tedrikkeres liga!

(opprinnelig publisert i Folkevett 2007)

Kategorier:Kina, Magasin, Te og tekultur

Stikkord:Kina, Te og tekultur