Hun skrev Norges første miljødikt

 

sidselmørch 009 (3)

Sidsel Mørck er regnet blant de viktigste veteranene i moderne norsk miljøkamp og dessuten en aktiv forfatter med 38 bokproduksjoner etter debuten i 1967.

Mens mange av dagens miljødebattanter lå i vugge og barnevogn sto Sidsel Mørck på barrikadene i norsk miljøkamp.

Hjemme i Sidsel Mørcks skriveverksted i leiligheten på Tøyen i Oslo er det full aktivitet. En ny roman tar form.  Den handler om Statoil, om mentalitet i det norske oljesamfunnet, om oljeingeniører, om livet på innsiden av landets største industriselskap, om grådighet og hensynsløs jakt på penger.

Den blir den trettiniende i rekken siden hun debuterte med diktsamlingen ”Et ødselt sekund” i 1967.

Siden den gangen har hun vært en sterk stemme i den norske offentligheten. I 1969 skrev hun sitt og kanskje Norges første miljødikt ”Gift” i diktsamlingen ”Dager kan vokse”.

En viktig inspirasjonskilde den gangen var den amerikanske miljølegenden Rachel Carson og kampen mot kjemiske sprøytemidler i skog- og landbruk. Det hører med til historien at Sidsel Mørck var den første til å motta den norske Rachel Carson-prisen da den ble lansert i 1991.

UHYGGELIG SCENARIO

Hele hennes forfatterskap er preget av et sterkt samfunnsengasjement, særlig innenfor menneskerettigheter, likestilling og miljøvern. Mange vil huske henne som den modige kvinnen som gikk i strupen på storindustrien og Norsk Hydro i Grenland på 70-tallet.

Det er neppe noen overdrivelse å hevde at hvis bedringen av miljøet i Grenlandsregionen kan tilskrives enkeltpersoner, er Sidsel Mørck avgjort en av dem.

Sidsel Mørck og familien flyttet til Porsgrunn i 1969 og bodde der fram til 1979. Det ble 10 år med politisk kamp og nesten sammenhengende fokus på industriutbyggingen i området. I familiens hus på Klyve rett ved Herøya kom den skittengule smogen med den stikkende  klorlukten seilende rett inn kjøkkenvinduet.

Noen kilometer lenger ute i den smale Brevikstrømmen passerte en jevn strøm av gasstankere på vei til de store industrianleggene som var forfatterens nærmeste naboer.

Alle visste hva som kunne skje dersom en av dem hadde gått på grunn. En gasslekkasje i full skala og med maksimalt uheldig vindretning i et befolkningsområde med over hundretusen innbyggere kunne ha blitt en uant stor industrikatastrofene i Norge i fredstid. Det var et uhyggelig scenario.  Det preget befolkningen.

I en barnehage langs Brevikstrømmen trente barna på å bruke gassmasker og øvde med teddybjørner, husker Sidsel Mørck.

IKONISK KAMP

-Jeg forsto ikke hvorfor folk engasjerte seg så lite. Folk flest fant seg i veldig mye. Når det røyk fra pipene ble det produksjon og arbeidsplasser.  Sidsel Mørck engasjerte seg. ”Det ble et lurveleven”, forteller hun  i dag 35 år seinere.

Jeg forsto fort at jeg hadde oddsene mot meg. Jeg var kvinne, lyriker og innflytter. Verre kunne det vel nesten ikke bli.

”Det finnes ikke forurensning i Grenland, bortsett fra i noen forfatteres hode”, mente ordfører og industrimann Kjell Bohlin i Bamble. Hun hadde åpenbart stukket hodet inn i et vepsebol. Jeg ble skjelt ut etter noter. Det var en ensom kamp. Jeg har aldri møtt så mye feighet. Folk støttet meg jo bak kulissene, minnes hun.

Direktøren i Statens Forurensningstilsyn den gangen Leif Stige skrev seinere en liten bok om miljøkampen i Grenland. Sidsel Mørck fikk en unnskyldning. ”Jeg  burde ha gjort mer”, skrev statens vaktmann til forfatteren.

Sidsel Mørcks miljøkamp fra den gangen blir fortsatt husket og har nesten blitt ikonisk. -Jeg bodde jo i Porsgrunn i bare 10 år, og flyttet derfra på slutten av 70-tallet.  Det er fortsatt folk som tror jeg bor i byen. Det er jo interessant å bli husket etter 40 år. Det tyder på at det jeg gjorde den gangen har satt spor, sier forfatteren.

Kampen mot miljøfarlig industrivirksomhet i Grenland ble bare begynnelsen på et langt og kraftig samfunnsengasjement og en svært produktiv karriere som forfatter. I gjennomsnitt har hun produsert en bok hvert halvannet år siden hun debuterte for 38 år siden.I tillegg har hun skrevet et stort antall kronikker, debattinnlegg og artikler.

I 17 år har hun invitert til ”salong” hjemme i leiligheten på Tøyen, et diskusjonsforum med invitert foredragsholder og et 50-talls gjester. Gjestene har med eget drikke, og spleiser på ost og kjeks.

Det er ikke få forfattere, redaktører, forskere, kringkastingsjefer, politikere og samfunnsdebattanter som har besøkt salongen til Sidsel Mørck og samboeren på Tøyen. Omkring 160 salong-arrangementer har det blitt i løpet av årene.

VEVER KRIGER

Et annet stort fokusområde er kamp for likestilling. ”Jeg ville heller gå inn i mannsbastionene og rydde opp enn å hisse meg opp på kvinnemøter”, forteller Mørck.

”Treffer du lyrikeren på nærbutikken på Tøyen, er det lite sannsynlig at du ville mistenkt henne for å være blant landets mest kraftfulle, offentlige stemmer”, skriver medlemsbladet til Human-etisk forbund med henne i et intervju for tre år siden.

Det er en god beskrivelse. Sidsel Mørck er mild, utpreget høflig og hensynsfull i form. Ordene hennes, er veloverveide, profesjonelt tilslipte og treffer med stor presisjon og kraft. Hun er en vever kriger.

”Vi løper for mye i hælene på makten. Vi må overraske, komme inn fra sidelinjen med angrep og innspill”

Når jeg møter henne til intervjusamtale på et spisested på Grønland i Oslo snakker hun lavmælt og udramatisk om de store temaene som engasjerer henne.

Vi snakker om miljø og klimakampen som opptar henne mye. De siste årene har hun vært aktiv i Forfatternes klimanettverk. – Klimakrisen er av de største utfordringene i dette århundre. Vi må ta den på blodig alvor og bruke alle gode virkemidler vi har for hånden, mener  Mørck.Vi må overraske, komme inn fra sidelinjen med angrep og innspill”, mener hun, benytte oss av overraskelser, av det uforutsette, ifølge Sidsel Mørck.

Hun er skuffet og kritisk til sin egen generasjon. Vi har tid og ressurser til å drive forandringsarbeid mer enn noen andre i samfunnet og de fleste har god helse. Allikevel bruker et stort flertall av oss mye av tiden på reiser, på oss selv, på lange opphold med mat og vin i syden.

Hvor er kampkraften? Hvor er fokuset på barnebarnas framtid og deres verden? Mange av oss bidrar snarere til å ødelegge den ved overdreven og unødvendig reisevirksomhet, nesten fnyser Sidsel Mørck.

Er hun pessimist etter så mange år i aktiv miljøkamp? spør jeg avslutningsvis i intervjusamtalen med henne?

Sidsel Mørck, tar en liten pause før hun svarer: Jeg tror jeg vil gjøre noen ord fra lyrikeren Jan Erik Vold til mine: ”Det er håpløst, og vi gir oss ikke”.

HER ER MILJØDIKTET FRA 1969:

 

GIFTENE

Bare som irritabel kløe

ytterst i forstanden

er tanken på giftene.

 

For hvis jeg forsto

at de forgifter luften

mens vi puster,

at de forgifter vannet

mens vi drikker,

at de forgifter maten

mens vi spiser

 

– hvis jeg forsto –

 

ville jeg male helvete  i svovelgult

over reklameplakatene,

ville jeg henge lik av fisk og fugl

i trafikkskiltene,

ville jeg stanse mennesker i hast

og si:

Ja, det haster,

men retningen er feil,

vi må løpe mot dem som dreper

hinsides alle lover.

Mordere som de er,

medmordere som vi er,

skal alle dømmes.

 

Men bare ytterst i forstanden

irriterer tanken.

Ennå er den ikke smerte.

(SIDSEL MØRCK Fra ”Dager kan vokse”, Ascehoug 1969).

 

 



Kategorier:bøker, Forfattere, Miljø, Norge

Stikkord:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: