Bestefars reise

Sted- og slektstilknytningen og ikke minst besteforeldre er viktig del av bakgrunnen vår. Trolig viktigere enn vi aner.  Jeg har laget fire profiler, en for hver av dem, farfar Johan Arnt Storrønningen, farmor Ingeborg Pauline Storrønningen, mormor Ingjerd Konstanse Nilsen og morfar ( i dagligtale bestefar) Thoralf Gustav Nilsen.

Her er mitt intervju med bestefar og morfar Thoralf Gustav Nilsen som jeg gjorde med han da jeg var ung journaliststudent på 19 og frilanser i lokalavisa Østlands-Posten i Larvik. Intervjuet ble publisert i forbindelse med 70-årsdagen hans.

Thoralf Nilsen er en av de to siste skreddermesterne i Larvik. Lørdag fylte han 70 år. Østlands-Postens medarbeider traff jubilanten i full aktivitet i sitt skredderverksted:

    • Jeg driver fortsatt og pusler litt her nede, forteller han. Til tross for at jeg nå er pensjonist klarer jeg ikke å holde meg helt borte fra gamle tomter. I snart femti år har jeg drevet i denne bransjen, så er det noe merkverdig at man av og til vender tilbake til arbeidsbenken for en stakket stund. Dessuten er det bare sunt å ha noe å drive med.
    • Vi har hørt at de skal være litt av en gitarist?
    • 70-års jubilanten er beskjeden og nøyer seg med å si at han spiller. Men en glødende entusiasme og noen smaksprøver, forteller at han gjør noe mer enn bare å spille. Selv gir han uttrykk for at musikken må være levende, den må komme som et resultat av engasjement og begeistring, hvis ikke blir det bare en maskinpreget produksjon av organisert lyd.
    • Hva med den moderne musikken Nilsen?
    • De mener populærmusikken. Jeg har jo en gang selv vært en eksponent for gladjazzen. Men den moderne musikken – han smaker lenge på ordet. Nei, jeg liker den rett og slett ikke. Unntak finnes, men de er helt sporadisk og svært få.
    • De nevnte gladjazz?
    • Ordet ser tydeligvis ut til å skape positive assosiasjoner. I alle fall lyser han opp og begynner å fortelle: Det å spille ute var noe av det morsomste jeg visste tidligere. Ikke at jeg at jeg følte det så gjevt å opptre offentlig, men det ga en viss tilfredsstillelse å kunne glede andre mennesker med musikk.
    • Jeg var også med i flere amatørorkestre. Teddy Band, Funny Fellows, Wanna og Apasjeband, alle disse var populære danseorkestre. Kurhotellet på Larvik Bad, Håndtverkeren og Atlantic Hotell i Sandefjord var faste stamplasser. Men jeg skal ikke akkurat påstå at vi spilte kvalitetsmusikk. I begynnelsen da vi øvet, til og med med hjemmelaget slagverk – da påsto de mest spøkefulle (hvis de ikke var helt seriøse da) at nå var det startet opp et nytt blikkenslagerverksted i Larvik. Det må ha vært grusomt å høre på. Det skal jeg være den første til å innrømme. Som en trøst er det jo at det ble bedre med tiden da.
    • Og siden er det blitt mer Jazz?
    • Det ble bare for denne perioden. Siden oppdaget jeg at våre klassiske komponister også var anvendelige for oss amatører. Vanskeligere er det selvfølgelig. Men hvorfor skal musikk alltid være lett? Når tonesammensetningene krever intens trening, da først kan man snakke om den form som liker best. En utfordring må musikken være.
    • 2012_10154455120515288_2623672724914942921_n

      Bestefar var en lidenskapelig musikkelsker og behersket en rekke instrumenter, men det var gitaren som var hans livslange følgesvenn. Lyden av bestefar som spilte gitar eller fiolin , gjerne sammen med  sin datter og min tante Eldbjørg som spilte piano, er en viktig del av barndomsminnene fra familiehuset Olavsgate 1 i hjembyen Larvik. (foto: Fra Østlands-Posten juni 1975)

    • Jeg minnes med glede tiden i Larvik Strykeorkester. Det var i epoken da henholdsvis Riedel, Rosenblad og Jacoby var dirigenter.
    • Spesielt en episode i Festiviteten får meg til å trekke på smilebåndet nå så lang tid etter. Vi spilte Ungarsk dans Brahms nr. 5. Det var pinlig varmt i salen. Hendene ble mer og mer våte av svette. Plutselig hendte det som jeg fryktet var mulig under slike omstendigheter: Buen til fiolinen glapp ut av hånden på meg og forsvant flere meter over gulvet. Jeg hadde griseflaks – før buen falt i gulvet klarte jeg å snappe den opp og fortsatte fremførelsen som om ingen ting var skjedd. Publikum reagerte med spontan applaus, og må tydeligvis trodd det skulle være slik.
    • Nilsen har også prøvd seg som gatemusiker, riktignok helt tilfeldig. Det var i Tønsberg – Sigurd Helberg og jeg fikk inn 20 kroner i løpet av et kvarter. Men det lå ingen økonomiske ”spekulasjoner” bak, bedyrer Nilsen. Vi hadde det trolig mer morsomt enn publikum.
    • Hawaii-gitaren er et av de mange instrumentene som Nilsen behersker. Ellers er det den tradisjonelle gitartypen som appellerer mest. Men han har tidligere benyttet både saksofon, banjo, mandolin. Fiolinen får han heller ikke tid til å bruke så mye lenger.
    • For 10 år siden var skreddermesteren en lite bereist mann. Ikke lenger bort fra Larvik enn til hovedstaden og Molde hadde han vært. Så er det at han sammen med sin kone, datter og svigersønn reiser tvers igjennom hele det europeiske kontinentet i en fireseters militærjeep med hjemmelaget presenning.

 

  • I velkjent positur kan han daglig observeres enten på brygga         eller Brunlanes-svabergene med sin evig-kjære fiskestang.

    • 10400021_10154455108485288_7253519905895093854_n

      Intervjuet med Bestefar i forbindelse med 70-årsdagen hans i 1975 slik det sto på trykk i lokalavisa Østlands-Posten. Bestefar var født i 1905 og et ekte barn av det tjuende århundre.

    • ”Ekspedisjonen” foregikk paradoksalt nok i den periode da norske ”amatørhippier” fant ut at man måtte reise langt og primitivt for å leve moteriktig. På 60-års dagen ble han tvunget til å i et skur i Brussel på grunn av mangel på hotellplass.
    • En av Nilsens store interesser ved siden av musikken er fiskingen.  Dette er hans mosjon og hans form for friluftsliv. Og barsk nok kan det være. I alle fall når Nilsen stamper seg av gårde i det kalde vinterværet, med loslue trukket langt nedover ørene og vinterfrakken omhyggelig knappet igjen.
  • Player


Kategorier:Larvik, Magasin, Slekt

Stikkord:

1 svar

  1. Denne mest gentleman av gentleman begynte å undervise meg å spille gitar, og dermed endret retning i livet mitt. Hvis jeg skulle bestille setene i himmelen, ville han bli sittende ved siden av St. Peter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: