Alarmisme, dommedag og undergang er en dårlig strategi når miljøbevegelsen skal engasjere folk i å løse klimakrisen, mener forfatter, forsker, Bi-lektor og MDG-politiker, Per Espen Stoknes. 

Per Espen Stoknes er utdannet psykolog med doktorgrad i økonomi. Han har fått internasjonal anerkjennelse for sin innsats innen klimapsykologi og klimakommunikasjon, et nytt fagfelt som har utviklet seg betydelig de siste 10 årene. (Foto: Arne Storrønningen)

Vår beste venn hjernen

Klimapsykologene og andre som er knyttet til fagfeltet, er ikke i hovedsak opptatt av den naturvitenskapelige delen av klimaforskningen, men studerer hvordan hjernen reagerer psykologisk på informasjon om klimavitenskap. Ofte irrasjonelt og motsatt av det vi ville gjort om vi var gjennomført rasjonelle – og ikke utstyrt med en menneskelig hjerne. Hjernen leder mange av oss lett til å bortforklare, flykte eller fortrenge, det ubehagelige og truende.

Nylig utga han boka «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming», først i engelskspråklig versjon og i mars 2017 i norsk oversettelse. Boka har fått stor oppmerksomhet både her hjemme og internasjonalt. Blant annet er den belønnet med «Outstanding Academic Title 2015 (top 25) fra American Library Associations Choice.

I september deltok Stoknes som første nordmann som foredragsholder på prestisjetunge Tedtalk Global i New York i selskap med blant annet folk som CNNs internasjonale sjefskorrenspondent og ankerkvinne Christiane Amanpour, forfatter, journalist og aktivist Naomi Klein, og artist og musiker Yusuf Islam (Cat Stevens). Per Espen Stoknes fortalte om 5 psykologiske barrierer som hindrer klimaengasjement, et tema han utdyper grundig i sin siste bok.

Per Espen Stoknes har en variert faglig bakgrunn både som foreleser, rådgiver for næringsliv og offentlig sektor, klinisk psykolog og forfatter med til nå 4 bokutgivelser bak seg. Hvordan ble han engasjert i klimaspørsmål og hva fikk han til å vie seg på heltid til miljøkamp og grønne løsninger? I følge Stoknes selv skjedde et vendepunkt i tilknytning til skilsmisse og familiebrudd for 10 år siden.

Slik gjengir Den norske turistforeningens medlemsmagasin Fjell og vidde selve det grønne vendepunktet i livet og karrieren til Stoknes:

«Året var 2007. Per Espen Stoknes og kona hadde valt å gå frå kvarandre og dele omsorga for dei to sønene. Etter mange år som familiemann, sat han der plutseleg heilt åleine ein stjerneklar haustkveld. Han pakka på seg yttertøyet. Ute i gatene kjende han den kalde lufta mellom fingrane, og han såg stjernene over seg. Det var då han tok valet. – No som livet mitt var krasja, ville eg koble meg på krisa på kloden. Eg ville bruke all mi tid på klima, fortell han»

Per Espen Stoknes tok forsettet han laget seg under høststjernene på ramme alvor. Det grønne engasjementet har gjennomsyret forskningsvirksomhet, forfatterskap, og personlig liv i årene som fulgte. Han er skeptisk til effekten av en langt på vei  moraliserende form for kommunikasjon til mange forskere og miljøaktivister– som Stoknes mener ender opp med dystre og dystopiske framtidsberetninger. Stoknes ønsker seg «trollbindende historiefortellere som kan inspirere og spre livaktige og tiltrekkende bilder av en fremtid hvor vi har bedre jobber, bedre helse og lavere klimautslipp i tillegg til skoger på bedringens vei».

20. september 2017 deltok Per Espen Stoknes som første nordmann som foredragsholder på prestisjetunge Tedtalk Global i New York . Photo: Ryan Lash / TED/Flickr CC.

Vi trenger flere historier som begeistrer oss

Miljøbevegelsen og klimaforskerne har i liten grad tatt hensyn til det vi i dag vet om hvordan vi som enkeltindivider reagerer på store mengder negativ og skremmende informasjon. – Hvilken nybakt forelder kan ta inn over seg at i løpet av den nyfødte babyens levetid vil planeten bli varmere enn den har vært på millioner av år? spør Stoknes. Vi trenger historier som motiverer oss, ikke skremmer oss, hevder Stoknes. Hvis ikke har vi en lei tendens til å stenge av.

I et intervju med avisa Østlands-Posten får Stoknes spørsmål om hvorfor han skrev boka og gir denne begrunnelsen: «Jeg var frustrert over måten klima ble kommunisert på fra de vitenskapelige, rasjonelle og offentlige avsenderne. Det var for meg åpenbart at klima-samtaler og klima-informasjon gang på gang gikk i de samme grøftene. Hvis målet var å kommunisere på en måte som kan engasjere folk, og ikke få folk flest til å stenge av, så har det meste blitt gjort på feil måte».

Klimakamp i bakevje?

Har klimakampen havnet i en bakevje? Vi vet mye, men gjør lite i forhold til det vi har av dokumentasjon og fakta på bordet, og mye av det vi gjør virker mot sin hensikt, tror Stoknes.

Overraskende nok har både vanlige velgere og politikeres bekymring over klimaendringene minket – spesielt i mange rike land – de siste 25 årene. Dette er det motsatte av hva man ville ha ventet seg ut fra en vitenskapelig resonnering. Amerikanernes bekymring for klima har vært synkende siden 1989, trass i at de objektive dataene er blitt styrket med tusenvis av nye studier og rapporter. I Norge er nedgangen i antallet folk som bekymrer seg faktisk enda sterkere enn i USA, sier Stoknes.

I mer enn 30 år har engasjerte og velmenende forskere, talspersoner og andre prøvd å nå ut med fakta om klimaendringene og få oss til å handle i samsvar med den alvorlige trusselen som dette utgjør. De har dessverre ikke lykkes i å få et flertall av oss til å prioritere saken høyt, som den roper på. Ifølge Stoknes kan dette karakteriseres som «den største fiaskoen i vitenskapkommunikasjonens historie».

Dette krever en radikal endring i hvordan man bør kommunisere klimabudskapet.

Et viktig spørsmål er hvordan og hvorfor endret klimavitenskapen seg til et så betent og fremmedgjørende tema, sier Stoknes, Det er jo åpenbart at om det fantes en felles sak for hele menneskeheten- en visjon av typen «månelanding» – så er det å ta vare på luften vi alle deler, vårt felles klima. Alle som driver med klimakommunikasjon og informasjon om dette bør spørre hvordan og hvorfor en slik potensielt forenende visjon stadig har blitt mer splittende, utfordrer Stoknes.

Svaret finnes i stor grad i psykologien, mener forfatteren. Bare max 15-25 prosent av oss er innenfor rekkevidde til å kunne påvirkes av rasjonelle klimaargumenter. Alle vi andre reagerer forutsigbart – irrasjonelt. Det er neppe noe i veien med vår grunnleggende evne til å forstå krisens alvor. Det vitenskapelige grunnlaget bak konklusjonen om at kloden er på vei mot en truende global oppvarming er krystallklart. Alle vitenskapsakademier i verden har dobbeltsjekket klimafaktaene og modellene. Skeptikere har trippelsjekket dem. Det er i dag vitenskapelig enighet om at alvorlig global oppvarming skjer, og at den med svært stor sannsynlighet er menneskeskapt.

Etter mange år som rådgiver, psykolog og BI-lektor valgte Stoknes partipolitikken og Miljøpartiet de grønne: «Det kom til et punkt hvor jeg følte tiden var moden for et mer direkte engasjement for grønne verdier – enn det jeg kunne få til som akademiker og forsker.Det handler om å kunne se seg selv i speilet og vite at jeg handler i tråd med det jeg tror på». (foto: Arne Storrønningen)

Fem fluktveier fra dårlig klimasamvittighet

Dypest inne i oss vet vi jo at noe er riv ruskende galt med den politiske kursen vi for tiden har begitt oss ut på. Allikevel velger et flertall å overse det som om det skulle gjelde en mindre vannlekkasje og ikke selve menneskenes livsgrunnlag, mener Stoknes. I boka har han beskrevet fem fluktveier fra den ubehagelige sannheten om klimakrisen. Forfatteren kaller dem for fem barrierer mot klimahandling. De fungerer som usynlige, indre forsvarsmurer som hindrer budskapene fra å føre til engasjement og handling.

1. Distanse. Klimasaken oppleves som fjern for de fleste av oss. Vi kan sjelden se klimaendringene direkte. Isbreene som smelter er langt unna. Det samme gjelder mange naturkatastrofer som øker i omfang. De mest omfattende følgene er langt framme i tid – i neste århundre eller enda lenger unna.

2. Dommedag. Vi har hørt at «forskerne slår alarm» og «vi er på vei mot katastrofe» så mange ganger at det ikke vekker oss opp lenger. Når det samtidig ikke snakkes nok om de praktiske løsningene og troverdige veier ut av krisen – så vokser følelsen av hjelpeløshet. Som art er vi forutsigbart negative til tap og trusler om undergang uten tydelige fiendebilder.

3. Dissonans. Hvis det vi vet om klimakrisen (sammenhengende mellom utslipp og temperaturøkning) og det vi gjør (kjører mye bil, flyr, spiser biff) oppstår det en dissonans. Ved å tvile på eller bagatellisere det vi vet (faktaene) kan opplevelsen av avstanden mellom liv og lære bli mindre plagsom. Vi føler oss bedre etter en rettferdiggjøring eller bortforklaring av våre egne utslipp.

4. Benektelse. Dersom det vi vet og hører om klimakrisen blir for overveldende kan vi reagere med aktivt å benekte fakta eller overse det helt. Menneskers hang til benektelse springer ut av ubevisste behov for selvforsvar, ikke uvitenhet, lav intelligens eller for lite informasjon.

5. Identitet. Vi filtrerer nyheter gjennom vår yrkesmessige og kulturelle identitet. Vi ser etter informasjon som bekrefter rollen vår og identiteten vår. Motsatt filtrerer vi vekk informasjon som utfordrer den. Kulturell identitet overstyrer faktaene.

Per Espen Stoknes taler på TEDGlobal i New York 20.09.17.  Foto Ryan Lash / TED/ Flickr CC.

Uovervinnelige barrierer?

Disse fem barrierene er hver for seg betydelige og sterke. Sett under ett kan de virke uovervinnelige. Antiklimabevegelsen har hatt suksess med å aktivere hver av disse barrierene i kampen mot klimavitenskapen. Av vanvare har klimakommunikatørene også ofte aktivert dem, gjennom kommunikasjonsstrategier og budskapsutforming som langt på vei ser bort fra hvordan de fleste av oss er skrudd sammen som mottakere.

Hvordan bryter vi igjennom disse massive psykologiske forsvarsverkene– spør Stoknes. Vi har forsøkt å bryte igjennom med stadig flere fakta, bedre data-visualiseringer og åttehundresiders rapporter. Vi har gått den veien før og om og igjen havnet i grøfta.

Det er kanskje på tide å gi opp forsøkene på å hamre videre på forsvarsverkene og slutte med å anklage den andre siden for å være tankeløse benektere. Det er fruktesløst å tro at det er mulig å brøyte seg vei rett igjennom forsvarsverkene med stadig skarpere, og mer skremmende rasjonelle informasjonskampanjer. Men kommunikatørene kan lykkes i å unngå disse barrierene.

Mitt forslag er at vi går bort fra lineær antagonisme og oss-mot-dem-tenkning. Folk må ønske å bo i et klimavennlig samfunn fordi de mener det er bedre, ikke fordi de blir moralisert, skremt eller beordret til det.

Positiv innramming

Informasjon og kommunikasjon om den farlige klimakrisen trenger i langt større grad enn til nå å balanseres med tiltrekkende og positive innramminger, ifølge Stoknes.

«Vi orker ikke å være i et dommedagsmodus med fokus på apokalypse og undergang hele tiden. Det reduserer muligheten til å oppleve glede i hverdagen, positive forventninger til framtida og leve det gode enkle livet – som for mange er selve målet med en bærekraftig og grønn livsstil».

Psykologiforskere har kommet fram til at det beste forholdet mellom antallet positive og negative følelser ser ut til å være tre til en. Dette er helt motsatt av det som har vært forholdet i klimakommunikasjonen, ofte med en for muligheter og fire for katastrofe. Altså bør vi for å skape mest mulig engasjement i klimasaken – kommunisere minst tre positive muligheter og løsninger for hver negativ nyhet og følelse.

«Den store samfunnsomveltningen vi er i ferd med å gå inn i, det «grønne skiftet» vil prege absolutt alt rundt oss de neste tiårene. Hvorfor ikke gjøre det underholdende, meningsfullt, morsomt og berikende? Hvis alt bare er «ta deg sammen» eller «skjerp deg», så er det ingen som orker stå løpet ut.

En løsning fungerer så mye bedre når folk ønsker den, liker den eller elsker den, enn hvis de tar den i bruk på grunn av skyldfølelse, plikt eller frykt for straff. Mindre dommedag – mer futt, fart og fest er metoden til Per Espen Stoknes.

(Artikkelen har tidligere stått på trykk i Magasinet Framtiden i våre hender utgave 3.17)

Minibiografi:

Navn: Per Espen Stoknes

Alder: Født 9. mars 1967

Utdanning: Doktorgrad i økonomi og embetsstudium i psykologi fra Universitetet i Oslo.

Bakgrunn:  Førstelektor ved BI, har jobbet mange år i næringslivet, som konsulent og grunder, samt mange år som akademiker som foreleser, forfatter og forsker. Han har vært rådgiver for stortingsgruppa til Miljøpartiet de grønne. Stoknes har også lang erfaring med å jobbe opp mot offentlig forvaltning og har jobbet som klinisk psykolog og organisasjonspsykolog.

Aktuell: Har høstet internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse for sin bok «Hva vi tenker på når vi ikke tenker på klimakrisen». Overtok som vikar i Stortinget for Une Aina Basthom (Mdg) i desember 2017 til sommeren 2018.

Kategorier:bøker, Forfattere, klima, Magasin

Stikkord:Klima, MDG, Miljøpartiet de grønne, utvalgt innhold