Artikkelserie: Den nye klimabevegelsen. Del 2: Tilbake til «Håpets by»:
Hvorfor har ikke klimapolitikken og kampen for utslippskutt gjennom nesten 30 år ikke gitt større resultater enn den har gjort? Hvorfor har til og med konsentrasjonene av klimagasser i atmosfæren blitt høyere?
Jeg stiller meg spørsmålet mens jeg venter på en forsinket nattbuss en kjølig maikveld utenfor hovedbanegården i København.
For nesten 10 år siden var dette «håpets by», Hopenhagen. Jeg var på vei til COP 15, det store FN-klimatoppmøtet i København som mange trodde – i alle fall håpet – skulle dytte klimapolitikken inn på trygge skinner. Det var vakker førjulsstemning med et tynt lag av lett nysnø i den danske hovedstaden. En kuldebølge som skapte en følelse av fimbulvinter og istid i hele det nordlige Europa, fikk klimanektertrollene til å gi seg over av latter over delegatene til konferansen om global oppvarming, som sto frosne og hutrende i lange sikkerhetskøer utenfor Bella-senteret.
Fra Norge var vi 1200 som deltok på den store klimaseilasen med den dieseldrevne og langt fra klimavennlige «Pearl of Scandinavia» eller danskebåten på norsk folkemunne. Om bord var samtlige norske biskoper, hundrevis av gamle og unge miljøengasjerte fra Kirkens Nødhjelp og Framtiden i våre hender. Det var seminarer, samtaler, diskusjoner og folk som samlet seg i små grupper og snakket nesten lett euforisk om de gode gamle 70-årene og det som skjedde da. Og aller mest om mulighetene som lå foran. Dette var et veiskille, mente mange. Et paradigmeskifte sa menn med gråstenk i skjegget og kunne fortelle at det var seminaret om systemdebatt som hadde trukket flest folk.
Foto Kris Krug Flickr CC
Det var ikke noe å si på troen og entusiasmen. «Jeg har trua» uttalte lederen for en norsk ungdomsorganisasjon i et intervju. Hun var ikke alene om det. Alle trodde. «År null» brukte jeg selv som overskrift på den første i en serie nettartikler om konferansen, for å få fram at nærmest en ny tidsregning nå kunne være i anmarsj. Da båten gled inn mot danskekysten sto godt over tusen miljøengasjerte med tårer i øynene på dekk i den kalde desembervinden og trommet med små treklubber som var laget for anledningen, mens de ropte taktfast: «Vi vil ha klimarettferdighet», «vi vil ha klimarettferdighet»
Aktivister i København 12. desember 2009 Foto: Greens_Climate Flickr CC
Så gikk det galt. Konferansen som var den største mobiliseringen av politikere og eksperter i FNs historie falt sammen med et brak. Tusenvis av delegater reiste tomvendt hjem. President Obama reddet stumpene av den. Et dokument som fikk navnet «Copenhagen Accord» var så utvannet og uforpliktende at det nesten druknet i flyeksosen fra verdens toppledere som i tur og orden forlot håpets by, mange snek seg ut bakdørene før konferansen var formelt ferdig.
For det danske vertskapet var nederlaget nesten totalt. Kanskje var det der FNs påtroppende klimasjef Christiania Figueres bestemte seg for revansj. Klimatoppmøtet i Paris 6 år seinere, ble en diplomatisk suksess. Verdens statsledere smilte om kapp da de undertegnet det historiske dokumentet. Og konsentrasjonene av klimagasser i atmosfæren: de fortsatte å øke.
Foto Kris Krug Flickr CC
«Våre barn vil hate oss»
«Våre barn kommer til å hate oss, skrev den danske profilerte forfatteren Carsten Jensen i et harmdirrende innlegg i den danske avisen Information, dagen etter at klimatoppmøtet i København brøt sammen. Jeg leste innlegget og synes han tok vel hardt i. Et generasjonsopprør hvor barn og unge retter pekefingeren mot foreldregenerasjonen og beskylder de for å ødelegge framtida deres. Var det ikke litt vel pessimistisk som framtidsscenario?
INTERESSANTE TIDER 
Legg igjen en kommentar